Har alt i seg til å bli årets Roman

Som i William Faulk-ners «Ville palmer» fungerer flommen i Halbergs siste roman som sinnbilde på en menneskelig tilstand.

Les første kapittel!

Naturkreftene - elva som flyter over sine bredder, og vannmassene som river hus og hjem med seg - henviser til indre krefter som menneskene er i ferd med å tape kontrollen over. Halberg unngår imidlertid behendig å overbelaste flommen med tung symbolikk, men lar den isteden tjene som et billedmessig akkompagnement til de spenninger og konflikter som er på spill i romanen.

Setter fri konflikter

Men flommen er reell nok, og det er som konkret katastrofe Halberg skildrer den. Som sådan setter den fri latente konflikter og gir oppdemmede spenninger fritt løp. Vi vet fra før at forfatteren er en sann mester når det gjelder å skildre anspente familieforhold og innspiste småsteder der de fleste har noe i klemme i forhold til hverandre. I så måte er ikke sammenlikningen med Faulkner tilfeldig. Rent bortsett fra det språklige har Halberg mye til felles med nettopp ham, både når det gjelder type- og miljøskildring.

Nettopp ved å innføre flommen som dramatisk handlingselement makter Halberg å drive temperaturen i personskildringen enda noen grader opp. Men den ytre spenningen får aldri overtaket på bekostning av det menneskelige konfliktstoffet.

Personene trer pregnant og plastisk fram, og relasjonene mellom dem er framstilt med sitrende intensitet. Det er konkret, det er ekte, det er direkte på sak, kort sagt: Det dreier seg om realistisk fortellerkunst på sitt aller beste, det vil si når den framstår både som sann fortelling og ekte kunst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Som i «Trass» er handlingen i «Flommen» lagt til et mindre sted på Østlandet. Tematisk fins det også mange likhetstrekk, men Halberg er ikke den som gjentar seg selv. Den nye romanen står så utvilsomt helt på egne bein. Både handlingen og personene har sin særegne karakter med to jeg-fortellere, gårdbrukeren Robert Gjørstad og politimannen Stein Ove Sand, som veksler om å ha synsvinkelen. Rent motivisk fordeles oppmerksomheten likelig mellom de to. Begge er en slags einstøinger, farget av miljøet, men samtidig på utsiden, med brannsår fra kjærlighetslivets luende bål, sperret inne i sitt eget, men samtidig med tentaklene ute mot omverden.

Skarpsindig

Robert bor sammen med sin mor, en stum og tilbakestående bror og en 16-årig søster som er i ferd med å havne på skråplanet, bråmoden og pågående interessert som hun er i alt som har med det seksuelle å gjøre (bl.a. forsøker hun å få sin storebror til å gå til sengs med seg). Robert er ikke noe englebarn, men på sin skjeve og sammensatte måte drar han omsorg for sine nærmeste. Og i skildringen av de sammensatte følelsene som han og de andre nærer for hverandre, er Halberg både medfølende og skarpsindig, innlevende og analytisk. Især Roberts forhold til den stumme broren er meget godt - og følsomt - framstilt.

Krimelementer

Et av de helt sentrale spen-ningselementene i romanene er imidlertid knyttet til eldstebroren, Hugo, som har forårsaket farens død ved et ulykkestilfelle, som Robert har mistanke om er noe mer enn som så. Både denne hendelsen og flere andre, i fortid og nåtid, bringer et kriminelt element inn som bidrar til å bygge opp den spenning som romanen er ladet med.

Som en sann krimmester presenterer forfatteren oss for gåter som blir oppklart etter hvert som flombølgene stiger og legger seg. Det er mesterlig gjort, både strukturelt, på handlingsplanet og som studie i irrasjonelt sjeleliv.

Like overbevisende er Halberg i sin skildring av politimannen Stein Ove, som vil det gode, men som i likhet med Robert også blir sett på med skepsis. I hans historie inngår det også en kjærlighetshistorie med en vidløftig kvinne - hans tidligere kone, som har gått fra ham. Robert og Stein Ove er både motpoler og parallelle figurer, og som de fleste i dette samfunnet er de innviklet i hverandres liv på en måte som har sprengstoff i seg.

Suveren

I tillegg til alt det andre er også Halberg dyktig til å holde spenningen oppe ved hjelp av uklarheter, misforståelser, halvkvedede viser i skildringen av et samfunn der alle synes å vite alt om alle, men hvor det likevel er mange lokk som skal løftes av før vi får innsyn i det hemmelige liv som utfolder seg i den enkeltes sinn og menneskene imellom.

Ikke siden Roy Jacobsens «Det nye vannet» har jeg lest en roman som på en så suveren måte har kartlagt det norske småsamfunnets sosialpsykologi.

Ja, i sannhet, vi rives med av «Flommen». Det er slike bøker som berger en anmelder gjennom bokhøsten med livsmotet og leselysten i behold. «Flommen» har stoff, nerve og klør i seg til å bli Årets Roman - verken mer eller mindre. Alt som kan krype og gå av litterære nominasjonskomitémedlemmer bør derfor kjenne sin besøkelsestid.

REDDER LESELYSTEN: Det er slike bøker som berger en anmelder gjennom bokhøsten med livsmotet og leselysten i behold, skriver Dagbladets anmelder om Jonny Halbergs andre roman.