Krigen Nord-Norge var annerledes enn krigen sør i landet. Omfanget av kamphandlingene var større, og brutaliteten, særlig mot sivilbefolkningen, ble verre enn de færreste kunne forestille seg. Den store omdreiningen av krigens hjul i nord kom da Hitler høsten 1944 beordret brenning og tvangsdeportasjon.

Alt måtte ødelegges. Den framrykkende røde armé skulle gå over brent jord.

Opp i flammer

Om lag 50000 mennesker måtte se hus og hjem gå opp i flammer. Store deler av det samiske kjerneområdet ble, som Asbjørn Jaklin kan konstatere, lagt øde. Hele 150 skoler og 20 kirker ble rasert. Så det er en myte at tyske soldater skånet Guds hus på sin ferd sørover. Dersom den hardt prøvede befolkningen i Finnmark og Nord-Troms hadde høyere makter på sin side dette krigsåret, var det nok værgudene. Sommeren og høsten var usedvanlig mild. Mange gjemte seg bort i gammer på vidda, eller i huler og fjellskår ute på øyene. Andre flyktet over fjellet til Sverige med livet som innsats. Særlig kjent i ettertid er de 3000 som gjemte seg i tunnelene ved Bjørnevatn gruver, der de ventet på at sovjetiske tropper frigjorde Sør-Varanger.