PALLESALG: Det er ikke alltid bøkene som ligger på paller i bokhandelen er de mest populære blant kritikerne. Her fra Oslo Bokfestival i 2014. Foto: NTB SCANPIX
PALLESALG: Det er ikke alltid bøkene som ligger på paller i bokhandelen er de mest populære blant kritikerne. Her fra Oslo Bokfestival i 2014. Foto: NTB SCANPIXVis mer

Kommentar

Har bokanmelderne for stor makt?

Kritikken er under press fra flere hold.

Kritikken har vært under sterkt press i høst. Vi har en kulturminister som ikke engang gjør forsøk på å skjule sin kritikerforakt, med utspillet om at hun «virkelig hadde håpet at den tiden skulle være forbi at noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur». Samtidig kommer Ketil Bjørnstad med en roman der han påstår at kritiske kritikere – jeg er en av dem - er selvgode og pompøse, bedriver maktmisbruk og regelrett mobbing. Mens Torgrim Eggen har nattlige Facebook-fantasier om å drukne VGs kritiker Sindre Hovdenakk.

Under dette ligger det at vi kritikere utgjør en trussel, og at vi urettmessig har altfor stor makt. Spørsmålet er om det stemmer. Klassekampen hadde nylig en undersøkelse som avdekket at antall papiranmeldelser er halvert siden 2007. Mange lesere vet ikke engang forskjell på bloggere, bokhandelanbefalinger, lanseringsintervjuer og kritikk. Mens NRKs Agnes Moxnes gjorde en liten, uhøytidelig undersøkelse via Facebook om hvem som påvirket leserenes valg av bok. Her havnet venner på en suveren førsteplass. Kritikerne havnet som nummer fire av fem.

Trenger vi den kompetente kritikken? Selvsagt. Ikke minst fordi vi er det eneste ikke-kommersielle ledd i en etterhvert gjennomkommersielt bokbransje. Spørsmålet er om vi kritikere bare kan skylde på de kulturelle klimaendringene, når vi nå er i ferd med å bli truet art. Akkurat det var temaet sist onsdag, da Vinduet og Kritikerlaget trommet sammen til møte om kritikerrollens faglighet og integritet. Debatten kom til å domineres av hvordan kritikerne selv kan motvirke at kritikken marginaliseres.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er selvsagt ikke et entydig svar på det, men jeg husker første gang jeg tenkte at her er vi virkelig i utakt. Det var på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg gikk inn i en bokhandel, og så på den – av oss kritikere forhatte – ti på topp-lista som plutselig poppet opp i Bokhandlerne. Vi hadde ikke anmeldt noen av dem. Pinlig nok. Dette var det folk leste, også Dagbladets lesere. Også her er det kvalitetsforskjeller, og fra den gang har vi innlemmet sjangeren i anmelderiet. Her må vi tørre å bruke kriterier som driv, hvorvidt den er underholdende, og så videre. Akkurat det kan falle mange kritikere tungt for brystet.

Kritikken er mangfoldig. Den favner alt fra tidsskriftenes essayistiske dypdykk, ukepressens lengre anmeldelser, til Dagspressens knappere dommer. Samtlige kritikere har bakgrunn fra Universitet. De fleste av oss skriver i flere fora samtidig. For meg er dette et spørsmål om sjanger. Men når vi kritikere skal kritisere oss selv, er nærmest regelen at kritikken er ensbetydende med ukepressekritikk, som kan boltre seg i spalteplass. Dette ble overtydelig under debatten, der panelet besto av representerer fra Klassekampen, Morgenbladet, og Dag og tid. Mens debatten altså dreide seg om en krise som i størst grad rammer dagspressen.

En vesentlig del av anmelderiet er at anmeldelsen selv skal være lesverdig. Da må den ha temperatur. Det kan også bety en real og selvsagt vel begrunnet slakt. Det er sårende - for forfatterne og ofte også for leserne. Vi dømmer smaken deres. Sånn må det være. Det er jobben vår.