TÅRER FOR FRED: Generalsekretæren i FN, Ban Ki-moon, og presidenten i Chile, Michelle Bachelet, ser presidenten i Colombia, Juan Manuel Santos, tørke tårene etter å ha undertegnet fredsavtalen med FARC-geriljaen i Cartagena de las Indias 26. september. Men velgerne har avvist avtalen, og alt er nå ganske uvisst. Foto: AFP / NTB Scanpix / Luis ACOSTA
TÅRER FOR FRED: Generalsekretæren i FN, Ban Ki-moon, og presidenten i Chile, Michelle Bachelet, ser presidenten i Colombia, Juan Manuel Santos, tørke tårene etter å ha undertegnet fredsavtalen med FARC-geriljaen i Cartagena de las Indias 26. september. Men velgerne har avvist avtalen, og alt er nå ganske uvisst. Foto: AFP / NTB Scanpix / Luis ACOSTAVis mer

Fredsavtalen avvist i Colombia etter 52 års borgerkrig og fire års forhandlinger

Har Colombia dømt seg til evig borgerkrig?

Velgerne i Colombia hadde valget mellom å vise seg som et forbilde for verden eller å hoppe rett ut i det uvisse. Et syltynt flertall valgte det siste.

Kommentar
Har Colombia dømt seg til evig borgerkrig?

Har kolombianerne nå dømt seg til evig borgerkrig, ved å avvise en fredsavtale etter 52 års borgerkrig? Colombia har hatt flere muligheter til fred, men det har alltid vært noen som har ønsket å krige videre og greid å hindre fredsforsøkene. Borgerkrigen har hatt så veldig mange deltakere. Flere gerilja-bevegelser, regjeringsstyrkene, narko-baroner og dødsskvadroner på ytre høyre fløy, som tidvis spilte på lag med store landeiere eller narko-bander eller regjeringsstyrkene, har gjort landets nyere historie like blodig som forvirrende innfløkt.

Da gerilja-bevegelsen Colombias Væpnede Revolusjonære Styrker (FARC) begynte sin krig i 1964 var det et opprør fra fattige bønder, til dels oppmuntret av revolusjonen på Cuba fire år før. Men dette var på mange vis en fortsettelse av borgerkrigen mellom de konservative og de liberale, kalt «La Violencia» - «Volden» - som begynte med mordet på den liberale president-kandidaten Jorge Eilécer Gaitán i april 1948 og varte til 1958.

Med et latinamerikansk uttrykk har Colombia vært landet «der blodet renner ut i elva». Det er som om kolombianerne er dømt til å oppfylle en profeti i romanen «Hundre års ensomhet» av deres egen største forfatter, Garbriel García Márquez, som utspiller seg på en bakgrunn fra «La Violencia».

50,2 prosent stemte søndag for å avvise fredsavtalen mellom president Juan Manuel Santos og FARC, som det har tatt fire år å forhandle om i Havanna på Cuba, med Norge og Cuba som tilretteleggere. 49,8 prosent stemte for fred. Utfallet kom som en enorm overraskelse. Meningsmålingene hadde spådd rundt 60 prosent for ja til avtalen.

Men det skilte bare om lag 63 000 stemmer. Og 62,6 prosent av velgerne deltok ikke i valget. En orkan med oversvømmelser på den karibiske kysten i nord, hvor fredsavtalen har stor oppslutning, gjorde det vanskelig å stemme der.

Colombia er delt helt på midten, når det gjelder det mindretallet som fant det bryet verd å stemme. Det klare flertallet holdt seg hjemme, i den grad de har noe hjem. Politikk i Colombia drives i stor grad av høvdinger med hver sine flokker av stemmekveg, og når det ikke sto noe personlig på spill for høvdingene, brydde de seg i mindre grad å sette opp busser for å få velgerne til stemmeurnene.

Colombia er et land som med denne fredsavtalen, kunne ha oppfunnet seg på nytt, lyder flere kommentarer fra analytikere. Men så er ikke Colombia noe land i vanlig forstand. Statens nettverk av domstoler, politi, skoler, lærere, sjukehus, leger, veier og telenett strekker seg ikke utover det store landet. Loven har ikke lang nok arm. Derfor stiller mange folk seg fremmede til statsanliggender.

Svært mange står igjen som tapere etter dette. Fremst blant dem er president Juan Manuel Santos. Fredsavtalen skulle være hans politiske livsverk. FARC og deres leder, Rodrigo Londoño, med krigernavnet «Timochenko», har nå fått se hvor lite støtte bevegelsen har igjen i folket og hvor mye frykt og hat mot dem som finnes. FARC kunne rundt tusenårsskiftet ha fått en bedre fredsavtale med daværende president Andrés Pastrana, men valgte da å forsøke å styrke seg militært for å ha bedre forhandlingskort. Nå har velgerne avvist en dårligere avtale for FARC.

Så godt som hele verdenssamfunnet, med Norge og Cuba i spissen, er tapere. Utsendinger fra mange land var til stede i Cartagena de las Indias på den karibiske kysten da Santos og Londoño undertegnet avtalen 26. september. Men verken presidenten i USA, Barack Obama, eller presidenten på Cuba, Raúl Castro, klarte å overtale velgerne i Colombia. Pave Frans ga full støtte til Santos to dager før folkeavstemninga ved å love å komme til Colombia «når fredsavtalen er godkjent». Heller ikke det hjalp. Den katolske kirka i Colombia nektet å uttale seg til fordel for avtalen. De evangelisk-protestantiske prestene oppfordret til å stemme nei.

Vinneren er Álvaro Uribe, som var president fra 2002 til 2010 og hadde nåværende president Santos som sin forsvarsminister. Først var han helt imot å forhandle med FARC; han gikk inn for å fortsette krigen. Nå er han for fred, men han vil forhandle fram en ny og bedre avtale, noe regjeringsforhandlerne sier er umulig. Uribe har skremt en del velgere med at fredsavtalen åpner døra til statsmakt for kommunistene i FARC.

- Det er hundre ganger mer trolig å se FARC bli nyliberalere enn å se landet stemme kommunistisk, ironiserer filosofi-professoren Luis Gama.

Tidligere president César Gaviria (1990 til 1994) tilskriver Uribe et stort ego: «Álvaro Uribe vil ikke ha denne fredsavtalen fordi det ikke er han som har forhandlet den fram.»

Men hva er nå den juridiske verdien av fredsavtalen fra Havanna? Og hva skal skje med sendelaget fra FN som skulle avvæpne FARC? Hva slags handlingsrom har Santos etter dette nederlaget?

Nå kan det virke som kolombianerne er dømt til den profetien som García Márquez har skrevet i siste setning av «Hundre års ensomhet»: «Fordi de stammene som er dømt til hundre års ensomhet ikke hadde en andre mulighet på jorda».

Men Santos nekter å bøye seg for dystre profetier, uansett om alt nå er i det blå. «Jeg gir meg ikke, jeg skal fortsette å søke fred til siste minutt av mitt mandat», lovte han etter å ha fordøyd utfallet. Han har gitt ordre til sine forhandlere om å dra tilbake til Cuba. Det samme har FARC gjort. Og de norske tilretteleggerne har fått liknende ordre fra utenriksminister Børge Brende. Der blir det et vanskelig rådslag. Santos har også sammenkalt landets politiske ledere, ikke minst motstanderne av fredsavtalen, til et møte tirsdag, for å drøfte hva som nå bør skje.

Den gjensidige våpenhvilen mellom regjeringsstyrkene og FARC står ved lag. «FARC gjentar å være villig til å bruke ord som våpen for å bygge framtida. Det kolombianske folket som drømmer om fred, kan regne med oss. Freden vil seire», het det fra Londoño.

Alt er brått i det blå. En borgerkrig er mye lettere å sette i gang enn å avslutte. Men kolombianerne kan umulig være dømt til hundre års borgerkrig uten en ny mulighet til fred.