Har de glemt virkeligheten?

Midt i valgkampen fortier Erna, Jens, Siv og Liv Signe mye av grunnlaget for det norske samfunnets framtid.

NÆRSYNTE: Årets valgkamp er nesten komisk rensket for virkeligheten utenfor Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
NÆRSYNTE: Årets valgkamp er nesten komisk rensket for virkeligheten utenfor Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon

Utgangspunktet er egentlig enkelt: Norge er i ferd med å bli en ganske gedigen overskuddsnasjon i verden, med store menneskelige ressurser, mye penger og få ytre problemer. Mens andre vestlige land kutter tungt i sine budsjetter og utenlandsformuer, vokser Norges, raskt. Men hva bør Norge bruke alle disse ressursene til? Kan vi få til mer, for verden og oss selv, enn hva vi gjør i dag?La oss begynne med et grunnleggende faktum om Norges relasjon til omverdenen. Og faktum er et enslig ord: «avhengighet» - dyp avhengighet. Det er ingen ting som beskriver Norges forhold til resten av verden bedre enn dette. Det norske samfunnet er økonomisk, kulturelt, politisk og teknologisk smeltet inn i omverden. Mer enn noen annen gang i historien bak oss, er den norske framtida avhengig av hvor flinke det internasjonale samfunnet er til å løse globale mega-utfordringer som ligger rett forut: klima, stabilitet i Midtøsten, samarbeidet mellom Kina og USA, nedsmelting av isen i nordområdene, og aggressive grupper og identiteter, eller det man kan kalle «følelsenes realpolitikk».

Slik vi viser i boka «Hva Norge kan være i verden», som utkommer i dag, er sammensmeltingen mellom Norge og det globale samfunnet, så å si total. Forandringene kan merkes over alt. De er til stedet i alle liv. Ta for eksempel på begynnelsen av dagen, slik den bokstavelig talt ruller i gang i Norges hovedstad klokka 04:59 med den første T-baneavgangen. Man ser dørene som åpnes og lukkes og folk som kommer på, folk som hadde barndommen sin i en knøttliten landsby høyt opp i det kurdiske høylandet ved Irak, men flyktet fra en krig, og nå skal tilbringe alderdommen med å drikke kaffe på et bakeri på Furuset.Eller tenk på det forvandlete blikket til en ung gutt som vender tilbake fra en krigstokt blant tørre sandfjell i Afghanistan, eller tenk på mange av de andre hverdagssakene som bærer verdens nye sammenhenger i seg; fabrikkarbeiderne i Kina og Bangladesh som fyller verdensmarkedet med billige konsumprodukter; fønvinden som slår innover Hallingdal midt i februar, eller Barack Obama sammen med sin kinesiske presidentkollega som vet at Kina vil bli verdens neste supermakt. Alt dette handler om det samme. Verden er kommet Norge uhyre nær.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer