Har de glemt virkeligheten?

Midt i valgkampen fortier Erna, Jens, Siv og Liv Signe mye av grunnlaget for det norske samfunnets framtid.

NÆRSYNTE: Årets valgkamp er nesten komisk rensket for virkeligheten utenfor Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix
NÆRSYNTE: Årets valgkamp er nesten komisk rensket for virkeligheten utenfor Norge, skriver kronikkforfatterne. Foto: Fredrik Varfjell / NTB ScanpixVis mer
Debattinnlegg

Utgangspunktet er egentlig enkelt: Norge er i ferd med å bli en ganske gedigen overskuddsnasjon i verden, med store menneskelige ressurser, mye penger og få ytre problemer. Mens andre vestlige land kutter tungt i sine budsjetter og utenlandsformuer, vokser Norges, raskt. Men hva bør Norge bruke alle disse ressursene til? Kan vi få til mer, for verden og oss selv, enn hva vi gjør i dag?La oss begynne med et grunnleggende faktum om Norges relasjon til omverdenen. Og faktum er et enslig ord: «avhengighet» - dyp avhengighet. Det er ingen ting som beskriver Norges forhold til resten av verden bedre enn dette. Det norske samfunnet er økonomisk, kulturelt, politisk og teknologisk smeltet inn i omverden. Mer enn noen annen gang i historien bak oss, er den norske framtida avhengig av hvor flinke det internasjonale samfunnet er til å løse globale mega-utfordringer som ligger rett forut: klima, stabilitet i Midtøsten, samarbeidet mellom Kina og USA, nedsmelting av isen i nordområdene, og aggressive grupper og identiteter, eller det man kan kalle «følelsenes realpolitikk».

Slik vi viser i boka «Hva Norge kan være i verden», som utkommer i dag, er sammensmeltingen mellom Norge og det globale samfunnet, så å si total. Forandringene kan merkes over alt. De er til stedet i alle liv. Ta for eksempel på begynnelsen av dagen, slik den bokstavelig talt ruller i gang i Norges hovedstad klokka 04:59 med den første T-baneavgangen. Man ser dørene som åpnes og lukkes og folk som kommer på, folk som hadde barndommen sin i en knøttliten landsby høyt opp i det kurdiske høylandet ved Irak, men flyktet fra en krig, og nå skal tilbringe alderdommen med å drikke kaffe på et bakeri på Furuset.Eller tenk på det forvandlete blikket til en ung gutt som vender tilbake fra en krigstokt blant tørre sandfjell i Afghanistan, eller tenk på mange av de andre hverdagssakene som bærer verdens nye sammenhenger i seg; fabrikkarbeiderne i Kina og Bangladesh som fyller verdensmarkedet med billige konsumprodukter; fønvinden som slår innover Hallingdal midt i februar, eller Barack Obama sammen med sin kinesiske presidentkollega som vet at Kina vil bli verdens neste supermakt. Alt dette handler om det samme. Verden er kommet Norge uhyre nær.

Det norske og det globale samfunnet er nøyaktig to sider av samme sak. Det norske samfunnets framtid ligger «utaskjærs». Og midt opp i dette gjennomgår altså denne store verden utenfor forandringer som er mer omfattende og stikker dypere enn på flere generasjoner. Det er makt som flyttes bort fra Vesten, og sørover og østover på jorda; det er nye grupper på gata i Midtøsten og på Internett som utfordrer statens maktmonopol; og det er grenseoppløsning og teknologi som er i ferd med å forandre verdenspolitikkens dypeste grunnforhold. Det norske samfunnet er fullt og helt bastet til disse endringene. Det er ikke mulig å diskutere, forstå, og enda mindre forme norsk samfunnsutvikling på helt avgjørende områder som helse, kriminalitet, trygghet, rikdom, kosthold, livskvalitet, miljø, vær eller kunnskap, løsrevet fra verden langt utenfor Norge. Utenrikspolitikken er blitt den nye innenrikspolitikken.

Og det er her vi kommer til årets valgkamp. Hva med den? Jo, den er nesten komisk rensket for virkeligheten utenfor Norge. Bare tenk på alle partilandsmøtene som har gått av stabelen de siste ukene. Der er knapt nok sagt et eneste ord om verden. Slik var det under forrige valgkamp også. Ikke en eneste tungtveiende setning eller mening om krig, terrorisme, globale samarbeidsproblemer eller om oljepriser, klima, stormakter og alt det andre Norge er avhengig av for å eksistere som samfunn i verden. Ingenting.I norsk politikk eksisterer verden, men bare ved sitt blotte fravær.Er dette overraskende? Nei, det er det ikke. Det er fullt ut forståelig, og også naturlig. Utenrikspolitikk er ofte ganske tørre saker, det skaper ikke mye debatt, og mediene er ofte ikke interesserte. Men samtidig skaper tausheten en alvorlig dødvinkel blant de norske politikerne som ønsker å lede oss mot framtida. Det 21. århundres norske «nasjonale strateger» - den typen politikere norske folk ofte etterspør og ønsker seg - vil ikke bare måtte ha flere tanker i hodet på samme tid. Fremtidens nasjonale strateger må også ha to separate sett med øyne: ett par vendt mot det nasjonale og hjemlige, og ett par vendt utover, mot det globale.Med andre ord: Mangelen på bred utenrikspolitisk interesse, midt i hjerte av norsk politikk, er uttrykk for et alvorlig politisk sykdomstegn som må kureres.

Så, omtrent slik er diagnosen, men hvor er kuren?I boka forslår vi en hel del. Her er det bare plass til noen overskrifter. For det første: Norge er altså en utenrikspolitisk «overskuddsnasjon». Dette skiller Norge fra andre sammenliknbare land, som kutter i budsjettene sine, og det gir Norge politisk potensial. Men for å få til mye må Norge prioritere djervere. Det trengs politiske strategier, noe som i dag ikke finnes.For det andre: Norge må bli flinkere til å prioritere det vi selv er best på og har sin naturlige styrke. I praksis betyr dette å være mer enøyd, og samle kreftene på det som er Norges fire potensial «kraftfelt» i verden - energi/klima, kompetanse på internasjonal organisering, havet og nordområdene, og rollen som tredjepart i konflikter.For det tredje har Norge et problem med for mange kokker og for liten styring. Utenrikspolitikken er i dag spredd utover mellom mange departementer, med et (formelt) svakt Statsministerens kontor og sterke enkeltministre og embetsfolk som ofte konkurrerer slik at viktige saker stopper opp. For å løse dette bør blant annet UDs aspirantkurs utvides til å gjelde alle departementene og UD bør etablere et Utenriksråd for hele forvaltningen sammen med statsministeren.

I tillegg må Norge endre og tilpasse utenrikspolitikken til de store endringene som nå er på vei i verden rundt oss. Både norsk bistandspolitikk og sikkerhetspolitikk vil bli utfordret; dessuten bør Statens Pensjonsfond brukes mer aktivt blant annet for å bygge en bærekraftig global energi-framtid.Ved å rendyrke særtrekk, ved å fokusere og heve ambisjonene kan Norge gjøre en betydelig større forskjell både for oss selv, og for verden. Men dette forutsetter, altså, aller først at Siv, Erna, Jens og Liv Signe og de andre, tar den globale virkeligheten på større alvor.

Skrevet av Henrik Thune, seniorforsker i NUPI, og Leiv Lunde, direktør i FNI.
Kronikken er basert på boken «Hva Norge kan være i verden» (Cappelen Damm) som kommer ut i dag.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.