SATSER PÅ STØTTE: Et samlet panel under gårsdagens debatt om digital kulturøkonomi, inkludert innleder og økonomiprofessor Victor D. Norman (t.h.), mente kulturen trenger statlig støtte. Panelet besto ellers av jusprofessor og opphavsrettsekspert Olav Torvund, filmregissør Nina Grünfeld, nettlobbyist og utvalgsleder Torgeir Waterhouse, og Kopinor-leder Yngve Slettholm. Debattleder Ann-Magrit Austenå til venstre. Foto: Elisabeth Tollisen
SATSER PÅ STØTTE: Et samlet panel under gårsdagens debatt om digital kulturøkonomi, inkludert innleder og økonomiprofessor Victor D. Norman (t.h.), mente kulturen trenger statlig støtte. Panelet besto ellers av jusprofessor og opphavsrettsekspert Olav Torvund, filmregissør Nina Grünfeld, nettlobbyist og utvalgsleder Torgeir Waterhouse, og Kopinor-leder Yngve Slettholm. Debattleder Ann-Magrit Austenå til venstre. Foto: Elisabeth TollisenVis mer

- Har dere tenkt å leve av kulturmidler, ikke av digitalt salg?

Selv liberale økonomiprofessorer mener kulturen trenger støtte i overgangen fra analog til digital økonomi.

Spørsmålet i tittelen over ble stilt av Sæmund Fiskvik, mangeårig Spellemann-general og leder for norskavdelingen til  de internasjonale plateselskapenes interesseorganisasjon Ifpi, under et debattmøte om kulturens kår i den digitale økonomien.

Fiskvik har lenge kritisert musikkbransjen for å være for passiv i møtet med de digitale utfordringene, og ble neppe veldig oppmuntret av det som kom fra scenen under gårsdagens møte i regi av vederlagsorganisasjonen Kopinor.

UTGANGSPUNKT for debatten var NOU 2013:2, «Hindre for digital verdiskaping». En rapport ført i pennen av det såkalte Digit-utvalget under ledelse av Torgeir Waterhouse, nettlobbyist og direktør for internett og nye medier i bransjeorganisasjonen IKT-Norge.

Rapporten er fra flere hold, muligens noe ensidig, blitt kritisert for å redusere åndsverk til en «råvare» i utviklingen av kommersielle nettjenester.

MØTET BLE INNLEDET med et foredrag av av Victor D. Norman, der professoren i samfunnsøkonomi flere ganger demonstrerte at han ikke vet forskjell på eiendomsrett og opphavsrett. Norman skisserte deretter tre mulige strategier i kulturens møte med den globaliserte digitale økonomien: Total kapitulasjon, defensiv skjerming bak boklover og andre særnorske løsninger, eller offensiv deltakelse i konkurransen. Det er ingen premie for å gjette den tidligere Høyre-statsrådens foretrukne løsning.

Gjennom et par timer fikk vi først og fremst demonstrert at det meste er innfløkt i feltet der kulturen møter nettøkonomien. Det er mange syke mødre som skal begråtes, og mellom kunstner og publikum sitter rekke mellommenn som skal ha sin del av kaka. Noen tilfører kunsten merverdi og kulturøkonomien nødvendig struktur, andre har en mer parasittisk rolle. Samlet bidrar de sterkt til behovet for kompliserte klarerings- og vederlagsregimer som gjør at prosesser tar svært lang tid - slik Digit-utvalget påpeker.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN NÅR Yngve Slettholm fremstiller det som noe nytt og problematisk at det i den digitale kulturøkonomien er mellommennene, eksemplifisert ved Apple, Google og Amazon, som er de økonomiske vinnerne, virker det en anelse historieløst. Slik har det da alltid vært, selv om mellommennene tidligere var musikkforlag, plateselskap, managementselskaper, konsertpromotorer, litterære forlag, bokhandlere og andre.

Kunstnerne
har da aldri fått sin rettmessige del av kaka!

OPPDATERT: Ser, etter litt Facebook-debatt, at avsnittet over er noe unyansert formulert og lett kan misforstås. Selvsagt er det en kvalitativ forskjell på plateselskap og bokforlag som tar risiko ved å investere i kunstnerkarrierer, og som tilfører den kunstneriske prosessen stor verdi, og aktører som Google (eller for den saks skyld Spotify). Men poenget mitt, som jeg fikk litt for dårlig fram denne gangen, var at i en diskusjon om økonomien i dette er det ikke like åpenbart at den nye generasjonen mellomledd på sikt vil representere en dramatisk forverring av kunstneres økonomiske kår. Det har alltid blitt lite igjen til de som faktisk lager kulturen, og det har alltid vært mellommennene som har vært de økonomiske vinnerne i kulturindustrien. 

Slik sett kunne kanskje filmregissør Nina Grünfeld være et eksempel til etterfølgelse. Hun fortalte at hun blant annet distribuerer filmene sine på nett via aktører som Distrify.com. De tar ti prosent, som eneste mellomledd mellom Grünfeld og hennes publikum.

Men, som jusprofessor Olav Torvund påkekte, alt avhenger jo av hvor mange som faktisk er interesserte i å betale for å se filmene. Panelet virket ikke overbevist om at det er mange nok. Digit-utvalget anbefaler statlige støtteordninger til kulturnæringene i en overgangsfase, og på dette punktet var panelet rørende samstemt:

Markedet gjør rett og slett ikke jobben godt nok i fasen vi nå er inne i.

- Vi trenger mesénene, sa Norman, med adresse regjeringskvartalet. Yngve Slettholm, som gikk i demonstrasjonstog for komponistrettigheter på 1970-tallet, virket overrasket over så mye støttevilje fra den liberale økonomiprofessoren, men var ellers enig.

- Men en modell med staten som eneste mesén kan bli et ytringsfrihetsproblem, påpekte Torvund - før den gamle AKP-høvdingen Fiskvik rakte opp hånden og etterlyste mer tro på markedet.