Janelle Monáe: Tilbake med utopisk popmusikk om en frigjort verden. Foto: NTB scanpix
Janelle Monáe: Tilbake med utopisk popmusikk om en frigjort verden. Foto: NTB scanpixVis mer

UKAS VERS:

Har det noe å si om Janelle Monáe liker kvinner eller menn?

Janelle Monáe verner om privatlivet sitt. Så er det greit å være nysgjerrig på om hun selv lever det livet hun synger om?

«It's like I'm powerful with a little bit of tender

An emotional, sexual bender

Mess me up, yeah, but no one does it bette

Popmusikken gir oss stadig kjendiser med privatliv som ikke bare pirrer nysgjerrigheten vår, men som også infiserer kunsten de leverer. En av grunnene til dette finner man i selve uttrykket, for selv om musikken ofte produseres i en industri, spiller tekst og virkemidler på fantasi, følelser og (som regel) på en subjektiv oppriktighet.

Det kan være Britney Spears eller Marvin Gaye: De synger om ting og tang — ofte om kjærlighet og lyst — som hører privatlivet til. Og så har du artister som synger om politikk, science-fiction, som etterligner eldre musikk, og som også da får det til å handle om private ting. Jepp. Janelle Monáe er tilbake.

Monáes «Make Me Feel» gjenoppliver Prince i 3 minutter og 10 sekunder. Det er en gledelig, dansbar poplåt som Minneapolis-legenden ville vært stolt av. Singelen minner om låten «Kiss» (1986), og teksten sidestiller aggresjon med ømhet ( «It's like I'm powerful with a little bit of tender») — ikke ulikt slik Prince gjorde.

Og musikkvideoen til «Make Me Feel» gjenoppliver hans kompliserte, rotete forhold til sex. Her er det flott dansekoreografi og nydelig produksjonsdesign, men her er også skuespiller Tessa Thompson («Thor: Ragnarok») i rollen som den amorøse daten til Janelle. Monáe har alltid vært en visuell musiker og musikkvideoen flørter denne gang med LHBT-miljøet (og spesielt biseksualitet) — noe teksten også gir hint om.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Videoen, låten og Monáes øvrige musikalske virke hjelper med å bringe tankene inn mot et bestemt spor, nemlig det at biseksualitet underbygger en utopisk fremtid for afroamerikanere.

Visjonen Monáe viser frem er en verden frigjort fra sosioøkonomisk undertrykkelse og et folk frigjort fra sosial kontroll. Monáe har vært en viktig popartist for «afrofuturismen», og når «Make Me Feel» lanseres nå, er det i kjølvannet av den afrofuturistiske filmsuksessen «Black Panther». Det er mulig filmens popularitet fjerner noe av brodden til «Make Me Feel», men som erstatning får videoen eksistere i en popkultur hvor en slik afroamerikansk utopi ønskes av flere enn noensinne.

Men det er vanskelig å konkludere om det er seksualiteten eller frihetsfølelsen som er viktigst for Monáe. Selv har hun unngått å kommentere sitt privatliv i det offentlige — og privatlivet er jo privat — men det er noe med akkurat denne privatheten som fremstår strategisk når hun samtidig krydrer så mye av sitt visuelle univers med «queerness». For selv om Monáe trygt kan plasseres som en del av den utopiske afrofuturismen, kan hun samtidig forstås i en kontekst den norske akademikeren Agnete Eilertsen kaller for «straight-queering» — et underlig, og kanskje problematisk, trekk i moderne popkultur.

Fenomenet Eilertsen beskriver handler om å se en dobbelthet i artistene, hvor de er skeive og streite på samme tid. Hun er interessert i norske artisters bruk av ironisk distanse (Kaja Gunnufsen), eller et aggressivt opprør mot normer for femininitet (KUUK), men hvor fellestrekket i de ulike tilnærmingene, til det å fremstå som littegranne «skeiv», er å vise frem at man pusher grenser. At normer blir møtt med en mangel på respekt.

Men er dette oppriktig eksperimentering eller er det appropriasjon? Eilertsen mener det kan være begge deler, og dette poenget er det lett å si seg enig i. For eksempel prøver afrofuturismen å skape et rom hvor annerledeshet og deltagelse i suksess er inkluderende og mangfoldig — et ærverdig mål. Hva er galt med litt kred hvis resultatet betyr fremskritt?

For de aller fleste er dette nok, og det er heller ikke noe stort problem at dette er nok. Men jeg kan se for meg at mange i LHBT-miljøet krysser fingrene for noe vi «egentlig» ikke burde be om fra kunstnere; nemlig en bekreftelse på at privatlivet matcher det radikale i kunsten hennes.

Få vil protestere på at Monáe har rett til å verne om privatlivet sitt slik hun selv ønsker, fordi det er — bokstavelig talt — en menneskerett, og samtidig er det få som bør ha problemer med at det går an å forholde seg til et skille mellom kunstneren og kunsten. For det er noe særegent med artister som bruker seksualitet — og da spesielt «queerness» — som en viktig ingrediens til å gi seg selv brodd og normbrytende perspektiv.

Det er så mange der ute som opplever at deres annerledeshet har konsekvenser, mange av dem negative, at artister som kun bruker slikt til pynt og krydder, men som slipper unna de langvarige konsekvensene, er en legitim kilde til kulturell angst.​

Jeg prøver å heve meg over min nysgjerrighet på privatlivet til Janelle Monáe. Men det ville vært løgn om jeg sa noe annet enn at jeg håper et forhold mellom henne og Tessa Thompson er sant.

Twitter: @emiliosanhueza