FORESTILLINGSKRAFT: I «Krigen var min families historie» blir dagdrømmen, forestillingskraften, distraksjonen, forundringen, til sist et middel for hovedpersonen til å nærme seg sin far. Foto: Jacques Hvistendahl
FORESTILLINGSKRAFT: I «Krigen var min families historie» blir dagdrømmen, forestillingskraften, distraksjonen, forundringen, til sist et middel for hovedpersonen til å nærme seg sin far. Foto: Jacques HvistendahlVis mer

Har du hørt om avantgardens Harry Potter?

Denne særingen har skrevet en av årets beste norske romaner.

ANMELDELSE:
Velkommen! Velkommen om bord på denne magiske ekspressen! Ta plass på setet overfor den tykkfalne mannen der borte ved vinduet. Joda, han ser litt mutt ut, men han er faktisk selve attraksjonen.

Bare observer ham nøye gjennom denne boka her, og hold godt fast underveis. Se, det kommer ting ut av hodet hans!

En larve, et gammelt fotografi, en snøkule — se hvor oppslukt han studerer alt sammen! Og se nå, han forandrer seg! Han er blitt til en liten gutt, han er blitt til en ung mann, han er blitt til en tenåring i skolegården, er det faren som står der nede?

Larmende hale Og se: indianerne over prærien, vikingene som setter sjøbein, Kleopatra som kommanderer de staselige skipene vekk fra Actium. Ja, jeg vet det ble litt vått her, den tykkfalne mannen drømmer at han holder på å drukne, nå spaserer han i London, nå sitter han og tenker på kontoret sitt (se alle bøkene og så ryddig han har det!), der løper moren hans gjennom bomberegnet, der sitter faren på sykehjemmet, der ser mannen en vannpytt, der ser han en hest, «med larmen fra halen, som en svingende trosse, eller mulen, behåret, liksom ubarbert, oppblåst slik at leppene skalv og han kunne se innsiden av munnen, de kraftige tennene, og innsiden av leppene som våt lakris. Eller øynene — fulle av vann, kunne dyr gråte, og mørke som svisker

Artikkelen fortsetter under annonsen

Magikerens jubileum Forvirret? Det er bare Ole Robert Sunde som har bursdag.

Forrige helg fylte forfatteren 60, og han feiret med å utgi en 600 siders stor og raus og rar berlinerbolle av en roman om seg selv og sin families historie — en bok med syltetøy inni og krem på toppen og skimrende, bittesmått sukkerstøv rundt hele, som knaser sånn merkelig psykedelisk i munnen. 

«Krigen var min families historie» er ganske sikkert Sundes beste roman til nå, den er i alle fall en av de beste romanene på norsk i år, en tekst som nok kan være treg og glemsk og sær innimellom, men som likevel minner oss om at all fortelling er en form for magi, en lærd og fingernem forhekselse som Ole Robert Sunde utfører med en oppfinnsomhet og kraft som likner mer på Harry Potter enn det meste annet i norsk samtidslitteratur.

Vennekrets Om det ikke hadde vært for Sundes selvframstilling og fordommene i det litterære feltet kunne man blitt i riktig godt humør av det hele. «Norges smaleste forfatter», reklamerer Bokprogrammet. «Jeg stiller krav til leserne mine», sier Sunde. «Sunde stiller krav til lesaren», skriver Dag og Tid, «Sunde frir ikke til publikum», skriver Dagsavisen. I det flotte festskriftet på Gyldendal skriver 14 menn og ingen (!) kvinner om Sundes forfatterskap, de fleste av mennene er i tillegg venner og bekjente av hverandre. At mange av artiklene er gode, og enkelte av dem er lysende (velkommen tilbake, Svein Jarvoll!) endrer ikke inntrykket av innforståtthet: en krets av skikkelser som gratulerer hverandre gjensidig med medlemskap i litteraturens brorskap. 

Ole Robert Sunde har blitt mottatt stadig mer positivt i den norske litterære offentligheten de siste årene, men forterpede skillelinjer mellom høyt og lavt styrer fortsatt forståelsen av forfatterskapet.

Kulturgrenser Dette blir ekstra paradoksalt i forbindelse med «Krigen var min families historie», som på mange vis er en bok om forholdet mellom høyt og lavt — og om utvekslingen mellom forskjellige former for livserfaring.

Krigen og foreldrenes og besteforeldrenes krigserfaringer er bokas hovedmotiv. Men forholdet mellom far og sønn er romanens motor, og det er de forskjellige etappene i dette forholdet som utgjør romanens fortelling.

Bruddet mellom far og sønn skjer når sønnen velger å bli sivilarbeider. Men den avgjørende faktoren i dette bruddet er likevel bøkene og bokligheten: «at du hadde ropt til ham; at du foraktet ham ettersom han var fullstendig uskolert og ubelest; du kunne ikke fatte hvordan en voksen mann på hans alder aldri åpnet en bok: Det er ikke sant, skrek han tilbake, og nå kunne du se han var rasende».

Tenkeflykter Med det tar sønnen sitt farvel med faren, med farens kroppslige og handlende tilnærming til verden. Selv trer han enda tydeligere karakter som drømmeren, han som alltid forestiller seg, «tenkeflykter», han som «husker som en autist», som både siterer Plutark og Aristoteles og «har sett for mange filmer, amerikanske filmer, eller disse lavpannede cowboyfilmene.»

I «Krigen var min families historie» blir likevel dagdrømmen, forestillingskraften, distraksjonen, forundringen, til sist et middel til å nærme seg faren og utjevne erfaringsforskjellene dem imellom.

Har du hørt om avantgardens Harry Potter?

Underveis blir vi som lesere minnet om at forskjellen mellom de to og deres livsinnstilling kanskje heller ikke er så stor som man pleier å tenke.

For det å drømme eller fortelle om verden er også å handle i den, å vise den fram for oss med ny og filigransaktig rikdom, fullstendig forandret — som etter en tryllekunst.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 19.11.2012.