FRISOLO: Alex Honnolds forsøk på å bestige den loddrette klippen El Cap uten klatreustyr er fanget opp med tilsynelatende umulige kamerabevegelser og posisjoner, etter alle kunstens regler. Video: National Geographic Vis mer

Anmeldelse: «Free Solo» på National Geographic

Har du høydeskrekk bør du holde deg langt unna denne oscarvinneren

Hvis ikke bør «Free Solo» sees på den største skjermen du har tilgjengelig.

TV: Knappe to uker etter at den mottok Oscar for beste dokumentarfilm, og etter et kort løp på kino, er fjellklatringseposet «Free Solo» klar for norske skjermer, via nisjekanalen til filmens distributører, National Geographic.

«Free Solo»

5 1 6

Dokumentarfilm

9. mars kl. 21.00
Beskrivelse:

Oscarvinnende dokumentar om verdens beste friklatrer.

Kanal:

National Geographic og National Geographic+

«Har du høydeskrekk bør du holde deg langt unna denne oscarvinneren.»
Se alle anmeldelser

Frisolo er betegnelsen på den aller mest ekstreme formen for klatring, der man forserer det Wikipedia så nøkternt omtaler som «vertikalt terreng» (les: stupbratte klippevegger), fullstendig uten tau og sikringsutstyr.

En sportsgren for galninger med et dødsønske, skulle man kanskje tro.

Men «Free Solo» bidrar aktivt til å nyansere denne antagelsen. Den handler om verdens fremste utøver av den ekstreme ekstremsporten, amerikanske Alex Honnold, og hans mangeårige forsøk på å bestige frisoloingens hellige gral: El Capitan i Yosemite nasjonalpark, som med sin lodrette sørside på bortimot 1000 meter ser mest av alt ut som noe Per Ulv er i ferd med å løpe ut fra uten å merke det.

Systematisk forberedelse

Men der vi andre ser den sikre død, ser Alex Honnold muligheter til å utfordre seg selv til det ytterste, nok en gang.

Filmen kan grovt sett deles i tre: de to første veksler mellom å skildre den systematiske forberedelsen hans til klatringen, parallellklippet med intervjuer og skildringer av livet med kjæresten og på «hjemmebane» (skjønt, hjemme og hjemme, han reiser rundt og bor i en husvogn), som forsøksvis skal gi oss et innblikk i Honnolds psyke og hva som driver ham. Siste del tar for seg selve bestigningen av «El Cap».

Nei takk. Foto: National Geographic
Nei takk. Foto: National Geographic Vis mer

Forberedelsene viser oss at Honnold er alt annet enn en uforsvarlig adrenalinjunkie. Som et «Oceans 11»-aktig innbrudd i selve naturen tørrtrenes hvert skritt, trinn og grep på den vertikale kilometeren gang på gang på gang med tau, og planlegges til minste detalj. Bokstavelig talt. Vi snakker om vridning og vektfordeling av tommeltrykk, her. Analysene av de ulike traseene gir også et fascinerende innblikk i risikoanalysene som gjøres. En spesielt teflonglatt flate over et lengre strekk vurderes opp mot en spagat som kun varer et øyeblikk, men som overlater nøyaktig 0,0 prosents feilmargin.

Til slutt er det hele destillert ned til en fire timer lang koreografi, som er nøyaktig Honnolds mål, og – i den grad det finnes en filosofi bak dette – også hans modus operandi: å gjøre noe livsfarlig til noe «trygt», dog der alt annet enn perfeksjon får dødelige konsekvenser.

«Stay safe»

Niks. Foto: National Geographic
Niks. Foto: National Geographic Vis mer

Honnolds milde, sympatiske ytre skjuler likevel en mann som utelukkende lever for seg selv og egne behov.

Filmen bruker mye tid på kjæresten hans, som lar ham holde på akkurat som han vil, og må leve i frykten om at han når som helst, uten engang å si fra, vil gi seg i kast med en fjellvegg som vil bli – som de fleste frisolo-klatrere før ham – hans bane. Hun virker å leve i et naivt håp om at bare han får denne klippen ut av systemet, vil hun endelig bli førstevalget.

For oss seere er det åpenbart at det aldri vil skje, og her er filmen kanskje på sitt mest smertefulle, og, for noen, problematiske. Når hun med lidende øyne ber ham «stay safe», svarer han på sitt sedvanlige, flegmatiske vis: «Jeg er allerede så trygg som jeg kan være når jeg gjør dette. Alternativet er å ikke gjøre det, og det vil bare ende i en ulmende bitterhet mot deg».

Så sånn ble det med den saken.

Ekstremfotografi

Mer forsonende er det, paradoksalt nok, at filmskaperne har valgt å gjøre seg selv til aktive deltagere i dokumentaren.

Ikke bare er det uhyre interessant fra et filmteknisk perspektiv å se hvordan disse ekstremfotografene dokumenterer Honnolds klatring, men det er også avgjørende for å unngå det narsissistiske adrenalinjunkie-stempelet til mange tilsvarende filmer (som fort kunne fått i hvert fall denne anmelderen til å steile) å se de moralske vurderingene kamerateamet tar underveis. Ikke minst når det kommer til om kameraenes blotte nærvær vil ødelegge hovedpersonens fokus, vel vitende om at et mikrosekunds glipp i konsentrasjonen kan utgjøre forskjellen på liv og død.

Perfekt storm

Filmen overlater klokelig til oss seere å dekode Honnolds dypere beveggrunner, om de i det hele tatt finnes.

Familiemedlemmer kommer med antydninger til nevropsykiatriske diagnoser i familien, og en ensom oppvekst, et dødsfall i formative år, samt en familie med mildt sagt begrenset følelsesregister, kan kanskje forklare både noe av den systematiske, repetetive tilnærmingen til fjellveggene, og den manglende fryktfølelsen og evnen til relasjonsbygging som gjør Honnold til en mann «uten noe å tape».

En CT-scan tidlig i filmen gir også noen interessante avsløringer, og kombinert med en fysikk ideell for fjellklatring er Honnold en perfekt storm tilsynelatende skjebnebestemt til å slå til på El Caps sørside.

Trokke det, nei. Foto: National Geographic
Trokke det, nei. Foto: National Geographic Vis mer

Ha puta klar

Alle disse forklaringene er uansett sekundære når klatringen begynner. Da handler det om ekstremt fokus og nærvær, om taktile tommelbevegelser og mestringsfølelse opphøyd i n-te potens. All tiden filmen har brukt på å gjøre oss kjent med klippeveggen og forberedelsene gir utbetaling nå, og vi kan forsvinne helt inn i den sanselige opplevelsen, hele tiden klar over både forventning, mål, risiko og, unnskyld uttrykket, fallhøyde. Det hele er fanget opp med tilsynelatende umulige kamerabevegelser og posisjoner, etter alle kunstens regler.

Har du høydeskrekk bør du holde deg langt unna «Free Solo», eller i det minste ha en pute klar.

Hvis ikke bør du se den på den største skjermen du har tilgjengelig.