UTFORDRENDE ESTETIKK: Ralf (f.v.), Katharina, Katarina og Erik er på festival i typisk neofolk-bekledning. - Jeg går med uniform fordi jeg søker orden i et kaotisk univers, sier Ralf. Foto: Sturmgeist
UTFORDRENDE ESTETIKK: Ralf (f.v.), Katharina, Katarina og Erik er på festival i typisk neofolk-bekledning. - Jeg går med uniform fordi jeg søker orden i et kaotisk univers, sier Ralf. Foto: SturmgeistVis mer

- Har du på deg SS-camobukse, behøver det ikke bety at du er nynazist

Symbolbruk og uniformering har gjort neofolken omstridt. Men på festival i Leipzig synges det om krig og tap i fredelige former, rapporterer Cornelius Jakhelln.

Meninger

IDEER: Neofolk oppsto i England på 1980-tallet, da artister som Death in June (DIJ), Sol Invictus og Current 93 inkorporerte folkemusikk i sitt mørke, postindustrielle uttrykk. Sanger om Europas dramatiske fortid framføres med tunge rytmer og strykerakkompagnement.

I Leipzig øst i Tyskland har den eksperimentelle sjangeren funnet et hjem hos festivalen Runes & Men. Fordi den eneste kontaktinformasjonen jeg fant på nettet var en obskur postadresse i London, kommer jeg uanmeldt til Theaterfabrik i Leipzig. Til slutt slipper arrangøren fra Equinoxe meg inn.

Fra scenen byr dansk-russiske Parzival på bombastiske rytmer med pauker og skarptromme. En illevarslende bassvokal iscenesetter tsarveldets gjenkomst i et kontrafaktisk 1917. Perkusjonistene på siden av scenen bærer Death in June-inspirerte masker. Vokal og arrangementer peker til de slovenske industrimusikerne Laibach. Shuffletakten og kontrabassen på «Die Kulturnacht» bikker over i rockabilly, og står til sleikene i bandet.

I foajeen står platepusherne og selger påkostede album fra DIJ, Sol Invictus og Allerseelen. Musikkfansen er seg selv lik, bebrillet og svartkledd. Herrene har dress- eller uniformsjakker med skjorte og slips, mens damene går med kjole. Hovedfargen på Runes & Men er svart. Publikum har et visst visuelt slektskap med synth, goth og metal. Omgangsformen er av det høflige slaget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

På spørsmål om hvorfor han går med uniform, svarer tyske Ralf:

- Jeg søker orden i et kaotisk univers hvor alt står på hodet. Ingen vet hvem de er og hvor de hører hjemme. Man søker og finner et nytt hjem, som hos folkene her.

Neofolkscenen er omstridt på grunn av sine symboler og tekstemner. Særlig Death in June har påkalt mye oppmerksomhet gjennom sin åpenlyst nazi- inspirerte formgivning. Så seint som for tre uker siden ble deres planlagte London-konsert i desember avlyst på grunn av klager fra publikum, forteller bloggen Who Makes the Nazis. Som forventet raser debatten i kommentarfeltene, med innlegg fra sinte fans som ikke kjenner seg igjen i nazianklagene mot DIJ.

Neofolken kan nemlig også leses som sensuelle klagesanger for historisk interesserte, og et forsøk på å etablere en alternativ identitet hinsides ni til fire-liv og bleiereklamer. I et slikt univers kan det som massesamfunnet finner truende eller støtende, bli til noe godt - en uniform fra det tidligere DDR, for eksempel, kan markere egenart og identitet uten å sende noe spesifikt politisk budskap.

I et historieløst nyhetsbilde hvor fotballspillere og realitystjerner dominerer, blir det viktig for individualister å gjøre en forskjell. Massesamfunnet kritiseres implisitt gjennom bruk av symboler og former som er avleggs eller avvikende, typisk med historisk bakgrunn. Å bære en runelogo kan uttrykke en nostalgi for det førkristne Europa, på samme måte som et kors kan markere en lengsel etter det religiøse i et sekulært samfunn.

Forfatter og Runes & Men-pressetalsmann Alexander Nym forteller at uniformeringen handler om å leke med tabuer.

- Thomas Bøjden fra Die Weisse Rose forteller at når han reiser rundt i verden for å opptre, ser han ikke disse uniformene noe annet sted enn i Tyskland, sier han.

- Uniformsstilen kommer fra Douglas P. og Death in June, som sammen med Sol Invictus og Current 93 regnes som neofolkens grunnleggere. Douglas P. er uniformsfetisjist, og går med camoantrekk fra alle slags bakgrunner. De siste tjue åra har den tyske neofolkscenen utviklet seg i en egen og mer uniformert retning.

Festivalens navn holder hva den lover: Utover uniformene er det mye runer og menn å se på Theaterfabrik.

- På Runes & Men kommer litt eldre folk som har drevet med dette i flere tiår, gjerne fra industrial, postpunk eller metal. De er ikke tenåringer på popkonsert, men har interesse for det ekstreme, enten det dreier seg om massemordere, ideologi eller avantgardekunst. På 1980-tallet brukte gotherne kristne symboler, uten selv å være kristne. De ble feilaktig oppfattet som satanister. Nå blir det samme gjort med runene i neofolken. Hvis noen her bærer runer, behøver det ikke bety at han er «neopagan». Har du på deg en SS-camobukse, behøver det ikke bety at du er nynazist, uttaler Nym.

Kunstnerne selv dyrker ambivalensen. I Death in June-teksten som har gitt festivalen dens navn, synges «Then my loneliness closes in/ So, I drink a German wine/ and drift in dreams of other lives/ and greater times...» Hva som her skal være større tider, forblir et åpent spørsmål — selv om runer, menn og tysk vin kan gi assosiasjoner til SS.

Også Runes & Men har opplevd protester fra antifascister, men det hindrer ikke festivalen i å gå av stabelen.

- For to år siden spilte amerikanske Blood Axis her på Theaterfabrik, og da ville man forby konserten i forkant, forteller Alexander Nym.

- I den forbindelse deltok jeg i en offentlig debatt. Til slutt ble det hengt opp plakater utenfor som fortalte hvilke symboler som var forfatningsstridige. Theaterfabrik har som arrangør rett til å kaste ut gjester som ser ut som nynazister. Scenen er gjentatte ganger blitt forsøkt infiltrert av høyreekstreme krefter, uten hell. Neofolk og gothere er stort sett ekstreme individualister som ikke liker å bli fortalt hva de skal tenke.

På Runes & Men er det fristende å språknerde litt. Ordet «fan» er trolig en forkortelse av «fanatiker», fra det latinske fanaticus som betød «gal og guddommelig inspirert». Den høye konsentrasjonen av kultband på Runes & Men tiltrekker seg inspirerte fra Hellas, Polen, Danmark og Russland.

Festivalen fant i 2012 sted for første gang i Reithalle i Dresden, med hovedfokus på neofolk. Likevel går den langt ut over den puristiske neofolken, ifølge Alexander Nym.

- Neofolk er ingen sjanger hvor det går faste grenser. Mange av musikerne har bakgrunn i punk og postpunk. Evi Vine, for eksempel, minner mer om Mazzy Star enn om tregreps neofolk med lederhosen, og Joy of Life er et 80-tallsband som peker mot Joy Division i navnet. Matt Howden fra Sieben spiller en helt egen musikk, hvor han bruker fiolin til å lage loops og akkompagnere seg selv.

Sieben kan med rette kalles énmannsorkester. Med fiolin, stemme og sampler får briten salen til å danse mer enn seks svartskjorter med krigstrommer.

Joy of Life består av innadvendte, svartkledde menn med enkel punksjarm. De leverer ekko fra Joy Division og Cures Pornograhy-tid. To originalmedlemmer fra 1980-tallet på trommer og vokal følges av to trekkspillere som kunne vært sønnene deres.

Sanger og låtskriver Evi Vine er med sine store, såre stemme et velkomment avbrekk fra de førtiårige støvelbærerne. Vine synger lavmælt og episk, musikken er orkestrert melankoli.

Engelske Sol Invictus er kveldens headliner, behagelig ubehagelig. På scenen sitter en rund Tony Wakeford med lesebriller og spiller nostalgiske sanger om England og Europa. Ensemblet av to fiolinister, bassist, gitarist og perkusjonist kunne stått på en irsk pub nær deg, men undergangstekstene går hinsides «øldrikkende mann med kjærlighetssorg».

Sol Invictus' pastorale opptreden kan stå som et symbol på den vanskelige neofolken - Tony Wakeford er fortsatt en kontroversiell figur etter sitt medlemskap i det høyreekstreme National Front tidlig på 1980-tallet. Siden har Wakeford gjentatte ganger tatt avstand fra «sitt livs største feiltak» - men fortida forblir hengende over ham som en skygge.

• Cornelius Jakhelln er forfatter og spiller i bandene Solefald og Sturmgeist.