Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Har du stereoanlegg for å høre på musikk, eller musikk for å høre på stereoanlegget?

For en del audiofile er lyden ikke bare et middel, men selve målet.

AUDIOFIL GJENGANGER: Ikke hørt om Patricia Barber, sier du? På hi-fi-messer og i stereobutikker en hun en gjenganger. Foto: Jammi York/Patriciabarber.com
AUDIOFIL GJENGANGER: Ikke hørt om Patricia Barber, sier du? På hi-fi-messer og i stereobutikker en hun en gjenganger. Foto: Jammi York/Patriciabarber.com Vis mer

Hva er det som driver den audiofile? Hva er det som får ham - for det er nesten alltid en mann - til å krabbe rundt på gulvet i sene nattetimer, med hodelykt, tape og målebånd, i endeløs jakt på lydforbedringer i stereoanlegget gjennom marginale justeringer av høyttalernes posisjon? Hva får ham til å svi av feriebudsjettet på stadig nye og kostbare utstyrsoppgraderinger, til å eksperimentere med vibrasjonsdemping, strømfiltre, demagnetisering, akustikkontroll og en lang rekke mer eller mindre okkulte remedier, og til å bruke en liten formue på spesielt vellydende vinylpressinger og nedlasting av høyoppløste musikkfiler?

MAN SKULLE JO
tro det var kjærligheten til musikken. At drivkraften er en uvanlig dyp og altoppslukende musikkinteresse, et ønske om å ha et verktøy til å oppdage ny musikk, til å se lengst mulig inn i platene man eier, om å forstå mer av artistens intensjon, om å få platestudioets eller konsertsalens akustikk transportert til egen stue, om å høre saksofonistens surklende pust gjennom munnstykket, hver nyanse i vibrerende strenger, skimrende cymbaler, sprø synthblipp og overstyrt feedback.

Mon det. Skal man dømme ut fra en del av musikken som ble spilt på den årlige hi-fi-messen i Horten sist helg, er det ikke den musikalske oppdagelseslysten som står i høysetet når audiofile benker seg i sweet spot.

Det virker som om lyden for enkelte ikke er et middel, men selve målet. Musikken du og jeg hører på til daglig glimrer med sitt fravær, mens et lite utvalg såkalt audiofile innspillinger med spesielle lydmessige egenskaper går igjen, og igjen.

I HORTEN opplevde jeg å forlate et lytterom i et av de to hotellene som huser messa midt i en låt, krysse gaten til det andre hotellet, entre et nytt lytterom og bli servert nøyaktig den samme låten i samme innspilling, snu i døra, for så å høre den samme låten strømme ut av et tredje rom litt lenger ned i gangen.

HEAD-FI I HORTEN: Mannen bak produsenten Trafomatic fra Serbia liker det han hører på årets  hi-fi-messe i Horten. Kanskje det er Nils Lofgrens «Keith Don't Go»? Foto: Morten Teinum
HEAD-FI I HORTEN: Mannen bak produsenten Trafomatic fra Serbia liker det han hører på årets hi-fi-messe i Horten. Kanskje det er Nils Lofgrens «Keith Don't Go»? Foto: Morten Teinum Vis mer

Det var i dette tilfellet den akustiske konsertversjonen av Nils Lofgrens «Keith Don't Go», der Lofgren trygler Keith Richards om ikke å reise til Toronto i Canada og en sannsynlig narkodom etter at han ble tatt med 22 gram heroin i 1977. Richards hadde visstnok ikke noe til overs for låten, men liveversjonen fra 1998 er blitt en audiofil gjenganger. Opptaket av Lofgrens eminente spill på akustisk stålstrenger får nær sagt ethvert møkkaanlegg til å låte bra.

Det er musikk som selger hi-fi.

DET SAMME gjør åpenbart noen av de mange Kari Bremnes-innspillingene fra Kirkelig Kulturverksted. Bremnes' Svolvær-dialekt nytes av audiofile over hele verden. I beslektet terreng finner man artister som som Patricia Barber, Barb Jungr og Sara K: Relativt tilgjengelig og sofistikert jazzinfluert voksenpop uten skarpe kanter, med mye akustisk instrumentering og høy audiofil produksjonskvalitet bygget lag på lag av flinke studiofolk. Her skinner instrumentene uforstyrret i hvert sitt frekvensområde. Det låter brukbart selv i vanskelige hotellrom, og får den musikalsk trygghetssøkende lydfrik til å nikke anerkjennende i takt.

KEITH DON'T GO: Nils Lofgren i akustisk utgave selger hi-fi. Foto: Scanpix
KEITH DON'T GO: Nils Lofgren i akustisk utgave selger hi-fi. Foto: Scanpix Vis mer

Ellers i stereoselgerens kanon: Basstunge bluesklisjeer med John Campbell, Chris Jones eller nederlenderen Hans Theessink. Aldri Skip James, Mississippi John Hurt eller, for den saks skyld Jack White, som spilte fletta av Sentrum Scene i Oslo i går kveld. Tyskprodusert presisjonsfolk med Alan Taylor, aldri Fairport Convention eller Incredible String Band. Yuri Honing Trios instrumentalversjon av The Police-låta «Roxanne», aldri originalen. «Stormy Weather» med Eileen Farrell, aldri de langt bedre versjonene med Lena Horne eller Billie Holiday. Stevie Ray Vaughans «Tin Pan Alley», aldri Jimi Hendrix' «Voodoo Chile». Yellos unektelig ganske fete nyinnspilling av «Bostich», aldri den langt tørrere, men morsommere originalen fra 1980. Noe passe traust fra Pink Floyds «The Wall», aldri noe fra «Meddle». Og så videre.

Er man heldig, får man kanskje høre noe fra «It's Like That» eller «Pop Pop» med Rickie Lee Jones, og så må man pent regne med noen runder med den sørafrikanske trompetisten Hugh Masekelas mektige «Stimela (The Dowry Song)», også kjent som «The Coal Train».

Anti-apartheid-eposet fra 1974, som mange publikummere i Oslo Spektrum fikk sitt første møte med under Paul Simons konsert i sommer, er en av de mest sønderspilte innspillingene i stereobutikker og på hi-fi-messer verden over. Audiofilt og musikalsk gull, ikke minst i Analogue Productions vinylpressing på 45. Men etter en 20-30 eksponeringer for denne, blir det kladdeføre.

GLOBAL: Audiofile over hele verden nyter Kari Bremnes' Svolvær-dialekt. Foto: Scanpix
GLOBAL: Audiofile over hele verden nyter Kari Bremnes' Svolvær-dialekt. Foto: Scanpix Vis mer

JEG SPØR en ringrev i bransjen om det bare er den lille gruppen hi-fi-selgere som insisterer på å kjøre den samme spillelista på repeat. Langt ifra, svarer han; det er dette mange vil ha. For sjokkerende mange audiofile er musikk mest et signal, et verktøy for å teste og demonstrere anlegget, hevder den erfarne importøren av fin hi-fi.

Sagt på en annen måte: Man har ikke stereoanlegg for å lytte til musikk, man har musikk for å lytte til stereoanlegget.

Den tungt audiofiles psykologiske sammensetning kan nok minne en del om den man finner oss han som mekker bil i garasjen inn i de små timer, eller han som sitter krumbøyd over frimerkesamlingen. Det er tweakerens og samlerens psykologi; en lidenskapelig og på grensen til tvangsnevrotisk søken etter absolutt innsikt og kontroll på et begrenset felt. Da er det ikke alltid så lett å slippe til den sanselige gleden.

700: Hi-fi-messen i Horten er årets viktigste møteplass for audiofile. Årets messe  hadde ca. 700 besøkende, mot 800 i fjor, opplyser arrangøren. Foto: Morten Teinum
700: Hi-fi-messen i Horten er årets viktigste møteplass for audiofile. Årets messe hadde ca. 700 besøkende, mot 800 i fjor, opplyser arrangøren. Foto: Morten Teinum Vis mer

Bildet er selvsagt ikke entydig. Jeg kjenner mange som kombinerer interessen for god lyd med sofistikert musikksmak, stor kunnskap og musikalsk nysgjerrighet.

Men tro om man ikke likevel her finner en av forklaringene på at bransjen sliter med å rekruttere nye kunder? Det er forståelig at visse innspillinger fungerer bedre enn andre som referanse for sammenlikning av ulike produkter og systemer. Men slike finner man ogå utenfor stereoselgerens kanon. En vanlig musikkinteressert som forviller seg inn på hi-fi-messe, går neppe ut igjen med planer om å handle nytt stereoanlegg. Kloke hi-fi-selgere lar selvsagt kundene ta med eller velge sin egen musikk, i stedet for å tvinge på dem den velbrukte demo-cd'en til en høyttalerprodusent.

OGSÅ I HORTEN var det hi-fi-leverandører som tenkte utenfor boksen. På rommet til engelske Audio Note kunne man høre ska, reggae, grime og drum'n'bass fra 90-tallet. Det låt lett, uanstrengt og åpent, kanskje ikke med det mest ekstreme innen tredimensjonalitet, men det som lød som musikk. Den samme opplevelsen fikk man hos norske Doxa, som spilte klassisk og kvalitetsjazz og i mine ører kanskje hadde messas mest mest musikalske lyd fra sin Model 61-forsterker og prototypen på høyttaleren 8.2. Hos Arild Berget fra Hi-fi-guiden på Hamar fløt jazzen ett og lekent fra et par Wilson Benesch-høyttalere.

VINYL: Ikke alle audiofile holder seg til demomusikk, noe interessen for ny og brukt vinyl demonstrerte. Foto: Morten Teinum
VINYL: Ikke alle audiofile holder seg til demomusikk, noe interessen for ny og brukt vinyl demonstrerte. Foto: Morten Teinum Vis mer

Å høre Muddy Waters avspilt fra en Dr. Feickert Blackbird platespiller, eller masterbånd fra en Studer B67 spolebåndspiller hos DaCapo og Audioaktøren, var heller ikke direkte plagsomt.

Unntakene fra regelen var utvilsomt flere, og undertegnede sitter ikke på noen høy hest i denne sammenheng. Snarere på en liten ponni, med føttene skrapende i bakken. Også hjemme hos meg blir lydkvalitet litt for ofte en faktor i beslutningsprosessen foran platehyllene. Nylig skaffet jeg meg for eksempel et mint eksemplar av Dave Grusins fusionklassiker «Discovered Again», en direct-to-disc-innspilling fra plateselskapet Sheffield Lab som var en av 70-tallets mest brukte demoplater.

Den låter helt fabelaktig - til man sovner.

BARE JAZZ: Lofgren & co. var ikke invitert på rommet til HiFi-Guiden under årets messe i Horten. Der ble det i stedet spilt helt vanlig kvalitetsjazz. 
Foto: Morten Teinum
BARE JAZZ: Lofgren & co. var ikke invitert på rommet til HiFi-Guiden under årets messe i Horten. Der ble det i stedet spilt helt vanlig kvalitetsjazz. Foto: Morten Teinum Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media