PRIORITERINGER: Vi må passe på at vi prioriterer den behandlingen som gir mest nytte (for eksempel leveår) for de pengene vi bruker, skriver kronikkforfatteren.
 Foto: Eirill Wiik / NTB Scanpix<div><br></div>
PRIORITERINGER: Vi må passe på at vi prioriterer den behandlingen som gir mest nytte (for eksempel leveår) for de pengene vi bruker, skriver kronikkforfatteren. Foto: Eirill Wiik / NTB Scanpix

Vis mer

Har du tenkt over hva livet ditt er verdt?

Hva ville du være villig til å betale for å bevare din gode helse, eller kanskje for å leve litt lenger?

Meninger

Hvilken kurs står du i de dagene du blunker til deg selv i speilet, tar jobbutfordringene på strak arm, smeller ballen i krysset på fotballtreningen, overrasker din kjære med middag og får tid til litt lek og kvalitetstid med de små? Er du mindre verdt de dagene orken ikke strekker til, når prosjektpresentasjonen ender med skjeve blikk og hoderysting, når uløste oppgaver tårner seg opp og du føler deg liten og hjelpeløs?

TILLITSVALGT: Jan-Henrik Opsahl.
TILLITSVALGT: Jan-Henrik Opsahl. Vis mer

Hva med alle de andre? De som ikke har noen kjære å overraske med middag, eller barn å ta vare på? Har livet deres annen verdi fordi de ikke blir savnet like mye? Den irriterende naboen som lar hunden sin gneldre i tide og utide, og som kaster sneiper overalt - har han en annen verdi enn deg? Om han fikk Kols, eller enda verre, lungekreft; er det forskjell på han og pasienten i nabosengen som fikk samme sykdom uten å ha tatt i en sigarett hele livet?

Forestill deg et øyeblikk at vi ikke hadde et offentlig helsevesen - at du var nødt til å betale for all helsehjelp til deg selv og familien din med egne penger. Ingen cash i kassa på sykedager, ingen blåresept, ingen uføretrygd. Hva ville du være villig til å betale for å bevare din gode helse, eller kanskje for å leve litt lenger med en skrantende sådan? Er det forskjell på de to? Når kreften rammet; hvor mye er du villig til å ofre på en behandling som kanskje kan forlenge livet med et år? Din kjære har alvorlig leddgikt og trenger pengene til medisiner som kan gi henne et bedre liv i mange år fremover - for ikke å snakke om psykologutgiftene til din angstrammede datter.

Dette er hva vi snakker om når vi snakker om prioritering. Essensen. Ble du litt glad for at du ikke er helseminister nå?

Stadig hører vi historier om krise i helsevesenet. I verdens rikeste land er har vi vent oss til at alle kan få alt - hele tiden. Mediene og pasientorganisasjonene roper: «Helse Sør-Øst nekter å betale for ny livsforlengende behandling». «Kreftrammet kvinne reiser til Tyskland for å få hjelp». «Whiplashpasienter reiser til England og får nytt liv med behandling man ikke vil tilby i Norge». Prisen på behandlingen; en halv, en, to millioner - er ikke livet mitt verdt dette engang? Jeg som pliktskyldigst har betalt mine skattekroner i alle år - i verdens rikeste land?

Men hva med de stille sykdommene? De som ikke har høye stemmer og sterke organisasjoner? De som kanskje har en sykdom som er tabubelagt og pinlig, eller et resultat av en ugunstig livsstil. Hvor mange Kolspasienter kunne fått et bedre liv i mange år for millionen til en kreftbehandling som kanskje gir ett ekstra år? ME (kronisk utmattelsessyndrom) er i avisene nærmest annenhver dag, men hva med MS-pasientene?

Satt på spissen fremstår det brutalt. Kan vi virkelig sette en pris på et liv, et leveår - på kvaliteten i et liv med diabetes mot et med depresjon? Likevel; til tross for vår rikdom har ikke helseministeren vår ubegrensede midler. Innovasjonene innenfor det medisinske fagfelt er så raske, så store og så dyre, at de kan sluke hele vårt statsbudsjett flere ganger dersom vi ukritisk vil betale for alt. Sannheten er at Hr. Høie i denne sammenheng snarere bør sammenliknes med Jørgen hattemaker enn Krøsus. Skal pengene strekke til, må han - og vi - fordele og forvalte dem fornuftig.

Nylig kom Meld. St. 34 (2015-2016), l den såkalte «Prioriteringsmeldingen». Den bygger på arbeidet fra flere tidligere utvalg som har forsøkt å formulere anvendelige kriterier for prioriteringer innenfor helsesektoren. Det har, naturlig nok, vist seg vanskelig. De som leser meldingen (eller bare innledningen) vil se en nyansert fremstilling av prioriteringsproblematikken, og forslag til tre hovedkriterier som skal legges til grunn for arbeidet med denne.

Ressurser - nytte - alvorlighet. Disse tre skal veies opp mot hverandre når det besluttes hva vi kan betale for, og hva som blir for dyrt. Når vi bruker penger (ressurser) på en behandling, må pengene tas fra andre behandlingstiltak. Da må vi passe på at vi prioriterer den behandlingen som gir mest nytte (for eksempel leveår) for de pengene vi bruker. I tillegg må vi ta hensyn til hvor alvorlige sykdomstilstandene vi behandler er. Med komiske ytterligheter; akutt hjerteinfarkt er noe mer alvorlig enn fotsopp.

Å si at slike avveininger er vanskelige er århundrets underdrivelse. Like fullt gjøres beslutninger som får fordelingskonsekvenser av enkeltpersoner i klinikken hver dag. Legers behandlingsbeslutninger får konsekvenser for langt flere enn den pasienten de har foran seg. Å heve slike beslutninger opp på et høyere nivå, med alle nyanseringene i prioriteringsmeldingen, er et uoverskuelig ansvar og en umulighet i den kliniske hverdag. Legenes profesjonsetiske forpliktelser og deres faglige ansvar vil alltid gjøre at de er, og skal være, sin egen pasient nærmest. Hvis legene skal kunne se sine pasienter i øynene og fortelle at de ikke kan få en behandling, eller må ta til takke med det nest beste, må dette være forankret på høyere nivå. Føringene om prioritering må komme fra politisk hold. I samarbeid med fagmiljøene må politikerne tørre å gjøre disse føringene såpass konkrete at de kan brukes i den kliniske hverdag. Beslutningsstøtteverktøy er nevnt i stortingsmeldingen.

Dette er brennbart materiale, og krever både politikere og fagmiljøer som våger å stå i stormen. Vi må se lenger enn til neste valg, lenger enn til neste avisoverskrift om krise i Helse-Norge. Prioriteringsmeldingen er en lovende start - nå begynner det vanskelige arbeidet.

Prisen på mitt liv? 20 kroner i 2007. Jeg stoppet og kjøpte bolle og kaffe da raset gikk på veien lenger fremme..