Har eliten rett til å mene?

BBC styreformann Gavyn Davies skapte storm da han svarte dem som kritiserte BBC for stadig mer fordummende programpolitikk. Kritikerne telte ikke, for de var alle hvite, velutdannede, fra det sørlige England og fra middelklassen.

STORMEN SOM FULGTE, liknet litt på den da Sponheim kalte svenskehandlere for harry, men med omvendt fortegn. For prøver du å frata den hvite middelklassen i London retten til å mene noe, erter du på deg 98 prosent av landets kommentatorer, synsere og journalister. De er nemlig hvite og middelklasse hele gjengen. Og «hvit middelklasse» er mer av et elitebegrep i England enn i Norge - det er den gjengen kvalitetsaviser og kvalitetsfjernsyn lages av og for.

Striden dreier seg til å begynne med om BBCs programpolitikk. Kritikere har hevdet at BBC ikke lenger er hva det var, at programmene blir dummere mens allmennkringkasteren forsøker å øke seertallene. Og styreformann Davies svar var altså at den hvite middelklassen som mente det, allerede fikk mer enn nok av BBC-programmer rettet mot seg, og at de burde slutte forsøket på å prøve å kapre hele allmennkringkasteren til sin smak og sine behov. «En asiatisk tenåring på gata i Leicester» hadde like mye rett på programmer etter sin smak fra BBC som lordene i Overhuset, sa Davies. Og det har han selvsagt rett i, rent bortsett fra at han kanskje ikke ser så mye fjernsyn hvis han befinner seg på gata.

BBC ER ALLE allmennkringkasteres mor og har vært kjent verden over, ikke bare for sine kvalitetsprogrammer, men også for sin evne til å lage populære kvalitetsprogrammer. Når de nå får kritikk, er det fordi selskapet tilbyr konkurranseprogrammer som «The Weakest Link» (der ei gruppe løser oppgaver sammen, men etter hver runde må samle seg om å stemme ut sitt svakeste medlem. NRK planlegger, tilfeldigvis, programmer etter samme konsept).

Men Davies avvisning av den hvite middelklassens rett til å mene traff en sår nerve blant representanter for nettopp den hvite middelklassen. Hadde han våget å avvise ei gruppe som svarte, asiater eller kvinners rett til å mene noe på samme måte, hadde han jo måttet gå - sa hvite middelklassesynsere. De ville gjerne slippe å bli diskriminert bare fordi de tilfeldigvis satt med makten i landet. Færre klager har kommet fra den andre siden av Davies' dobbelte fornærmelse: Det er jo ikke gitt at asiatiske tenåringer som gruppe setter pris på å få skylda for at BBC nå lager «dummere» programmer.

EN ELITE I ET LAND setter liten pris på å bli satt i bås, og der ligger nok grunnen til at Davies' kommentarer ertet opp eliten i slik grad. At eliter selv har lett for å sette andre grupper i bås, ved for eksempel ved å kalle dem harry, er en annen sak. For eliter vil helst bli sett på som individer og ikke ei gruppe, og de vil heller se på seg selv som rakryggede representanter for det som er verdifullt, enn som ei gruppe som definerer verdiene i samfunnet fordi det passer dem å få mer av det de selv liker. Da passer det dårlig å høre at de verdiene de mener de forsvarer, bare representerer deres egne interesser. Og da er vi inne på det evige spørsmålet: Er det som defineres som kvalitet, bare det de som bestemmer selv, liker, eller finnes det noe absolutt ved kvalitet? Hvis virkelig den enes smak er like god som den andres, trenger vi jo ikke anmeldelser eller slikt - da trenger vi bare rating og salgstall.

REAKSJONENE SOM møtte styreformann Davies, førte til at han et par dager seinere måtte be den samme middelklassen om unnskyldning. Han hadde jo ikke ment at hva de mente, ikke telte, han hadde bare ment at deres meninger ikke skulle få telle mer enn alle andres. Dessuten tilhørte han jo selv den gruppa han hadde kritisert, forklarte Davies. Men det er nok en sannhet med forbehold. For riktignok er Labour-tilhenger Davies både sørfra, velutdannet og hvit, men han er også multimillionær. Det er knapt en typisk middelklassekarakteristikk - heller ikke i England.