ORD OG BILDER: Ari Behn kombinerer tekst og maleri i sin nyeste bok. Foto: Agnete Brun
ORD OG BILDER: Ari Behn kombinerer tekst og maleri i sin nyeste bok. Foto: Agnete BrunVis mer

Anmeldelse: Ari Behn - «Inferno»

Har et sterkt, nesten grådig ønske om å forklare sitt helvete

Mange av tekstene til Ari Behn har utvilsomme litterære kvaliteter, men det er noe med helheten i boka som blir utmattende.

«Inferno»

Ari Behn

4 1 6
«Utvilsom kvalitet i uttrykket, men altfor insisterende»
Se alle anmeldelser

Det er lett å bli trist som bare det når man tenker på Ari Behn. Denne karismatiske og talentfulle unge mannen som ble viklet oppover i et infernalsk system av fjollete fjas, pompøs svada og svinsende sjarlataner, i sfærer der han kunne glitre med sitt nærvær, men der det ble trangere og trangere å te seg. Å makte å gjøre noe som overskrider det banale ut av disse erfaringene, er godt gjort. Det klarer Behn.

«Inferno» er en liten bok som kombinerer malerier og korte tekster, ca. annenhver side. Han gir diskrete nikk både til Dantes og Strindbergs infernoer, men lefler seg ikke inn i deres høyst ulike labyrinter. Litterært står teksten greit på egne bein.

Drivkraften er at han selv er så åpenbart ubekvem i kunstverket han har gjort seg selv til. Å «gjøre seg til» er noe suspekt, en slags forbrytelse i lys av janteloven. Samtidig drives kulturmaskineriet nettopp i den retningen: å dyrke fram skikkelser som kan glanes på, ynkes over, avfeies og klandres for sin overflatiskhet. Ari Behn, ja. Nettopp.

Ravende dødskamp

I tekst og bilder raver forfatteren rundt i en slags dødskamp. Han ser seg selv både som en askeladd og en fortvilet sjarlatan, en klovn til allmenn, ufrivillig forlystelse, et gissel for sin status. Hans higen etter kjærlighetens fortryllelse heter ikke Beatrice. Her er det Alice i Eventyrland og hennes kanin som trekker forfatteren ned i den mørke kjelleren. Om det er forløsning å hente, forblir uklart. Han er fanget i egen fortvilelse.

Forfatteren har et sterkt, nesten grådig ønske om å forklare sitt helvete for den offentligheten som har levd på ham. Dette kunne blitt politisk, det kunne blitt mediekritikk, det kunne blitt en samtidsanalyse. Isteden er det blitt enda en runde i jeg-dyrkingen og en ytterligere kjetting som binder Behn fast i offentligheten.

Krav og sug

Mennesket kan ikke bare være offer for sine omgivelser. Vi må bære konsekvensene av valgene vi tross alt tok ved de mange veiskillene i livet. Det blir noe uutholdelig over forfatterens insistering på at han er dømt til å leve et uutholdelig liv. Hans lett megalomane mas om at han er døende og skal fødes på ny, all denne sorgen han framstiller – en sorg som sikkert er oppriktig i opplevelsen av den – hvorfor må det formidles?

Hvis han dør og dør igjen og igjen, hvorfor ikke la det bli med det, ta seg en pause, få seg jobb og senke forventningene, kravene, suget etter oppmerksomhet? Det er faktisk mulig. Selv hyper-kjendiser kan forsvinne fra radaren.

Utmattende

Mange av de fragmentariske tekstene har utvilsomme litterære kvaliteter, og flere av maleriene har kraft til å trekke deg inn i assosiasjoner. Bildene oser også av fortvilelse og sorg, men klarer i større grad enn tekstene å framkalle flertydighet, kampvilje og en dybde som rettferdiggjør prosjektet.

Likevel, det er noe med helheten i boka som blir utmattende. Han snakker og snakker om en slags sykdom til døden. Ikke bare et øreverk som har gått amok, men også psykoser, hallusinasjoner, panikk og angst, bilkrasj og pustebesvær.

«Jeg var en annen. Han som ikke lenger var meg. Den jeg en gang var. Jeg virrer rundt i min egen begrepsverden. Jeg er ikke tilregnelig eller forutsigbar. Jeg er mye og alt på en gang. Impulsstyrt. En katastrofe. En virvelvind. Et nav som ruller og ruller. En tordenbusk som driver i stormen.»

Gode bilder, og Behn koker over av uttrykksbegjær. Som forfatter er han jo pokka nødt til å skrive bøker, som maler må han male bilder. Som lesere må vi lese. Hvorfor skal vi da lese dette? Behn må ha tenkt også slike tanker, men tier om dem. Bare jeg-et er igjen.