Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse Film «Elleville Elfrid»

Har et stort handikap

I «Elleville Elfrid» ligger problemet i animasjonen, mener Dagbladets anmelder.

«Elleville Elfrid»

3 1 6

Animasjon

Regi:

Atle Solberg Blakseth, Frank Mosvold

Skuespillere:

Nini Spone, Hege Schøyen, Gard B. Eidsvold, Johannes Joner

Premieredato:

24. januar 2020

Aldersgrense:

Tillatt for alle

Orginaltittel:

«Elleville Elfrid»

«Klok, men flat i animasjonen»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er liksom ikke noen pen måte å si det på. Mange animasjonsfilmer i dag har samme problem, og norske «Elleville Elfrid» er en av dem. Problemet ligger i animasjonen, særlig i utformingen av barna som er hovedpersoner: Elfrid, bestevennen Henrik og innflytteren Johnny.

Ansiktene er store og glatte med enorme øyne som sluker trekkene deres. Det gjør at barna ikke blir distinkte, og at de ikke får ordentlige ansiktsuttrykk. Det er et stort handikap i en film som setter seg fore nettopp å ta barns følelser alvorlig.

Vanskelig vennskap

For alle vet at det er vanskeligere å leke sammen når man er tre enn når man er to, og når Johnny kommer brasende inn i Elfrids og Johnnys idyll, breial og pratsom og med dyr sykkel, oppstår det spenninger med en gang. Johnny legger sin elsk på Henrik, og de to finner sammen i et guttefellesskap.

Elfrid blir redd for at hennes egen fortrolighet med Henrik er i ferd med å gå i oppløsning. Alle barna føler seg presset, de vil beskytte seg og sitt og klarer ikke å være rause. Det oppstår floker som det heller ikke er lett for velmente voksne å plukke opp. I behandlingen av disse spørsmålene er «Elleville Elfrid» klok og følsom.

Grelle farger

Men så er det mer som skjer, det er en hjemmesnekret sirkusforestilling som skal opp og stå, det er massevis av naboer som har noe å si, og da går det slik det kan gå i historier som foregår på en veldig liten arena. Det skjer veldig lite, og alle er nødt til å gå rundt og si intetsigende replikker som «Alle gleder seg til sirkuset!» og «Det kommer til å bli heidundrendes moro!» igjen og igjen.

Legg til en litt grell fargeskala der det grønne gresset virker mer syntetisk enn naturlig, og det blir noe litt manisk og insisterende over det hele. Men det er noen ordentlige absurde husdyr her, og hønene er litt morsomme. De virker som om de betrakter tilværelsen med betydelig større distanse enn noen andre av de involverte.

.