BARN OG SAMLIVSBRUDD: Camilla Fossum Pettersens bok «Samværssabotasje» handler om systemet som gjør at mange fedre mister kontakten med barna.
<div>
Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX</div>
BARN OG SAMLIVSBRUDD: Camilla Fossum Pettersens bok «Samværssabotasje» handler om systemet som gjør at mange fedre mister kontakten med barna.
Illustrasjonsfoto: NTB SCANPIX
Vis mer

Har feministene skylda for at fedre ofte mister kontakten med barna?

Fedre og mødre i likestillingslandet Norge.

Kommentar

Det er feminismen som har skylda, hevdet psykiater Dag Furuholmen under lanseringen av boka «Samværssabotasje». Bakgrunnen for påstanden var et spørsmål om årsaken til at fedre ofte mister kontakten med barna etter samlivsbrudd.

I boka legger Camilla Fossum Pettersen fram forskning og statistikk som knuser myter om likestillingslandet Norge.

Men for å finne årsaken til at fedre taper kampen om samvær og delt bosted, må vi lete andre steder enn i feminismen. Boka kaster et skarpt lys over et norsk system som systematisk undertrykker fedre.

Mange tror at fedre og mødre er likestilte omsorgspersoner. Å dømme av tallenes tale, slik Pettersen legger dem fram, stemmer ikke det. I 2015 opplevde i overkant av 20000 barn at foreldrene gikk fra hverandre, ifølge tall fra Bufdir. Mens tall fra Statistisk sentralbyrå for 2012 viser at bare 25 prosent av har delt bosted. 67 prosent har bosted hos mor, mens 8 prosent hos far. Hele 90 prosent av de som har ett bosted, bor hos mor. Enda mer bekymringsfullt er det at tall fra SSB for 2015 viser at 21 prosent av samværsfedre ikke ser barna i løpet av en måned. Det dreier seg grovt regnet om 40000 barn. Også i landets rettssaler går utviklingen i mors favør. Liv Johanne Martinsen har i en masteroppgave i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø dokumentert at fedre oftere ble tildelt omsorgen i 1984 enn i 2011.

Arbeidet for likestilling går ikke bare sakte. Det går også i gal retning.

«Det er det som virkelig er det paradoksale med vårt syn på far i moderne tid - vi har en moderne forståelse av en intakt familie, men vi har en arkaisk forståelse av en splittet familie», påpeker Pettersen og setter fingeren på et ømt punkt i det norske samfunnet.

Konsekvensen er at barn lider av ikke å ha jevnlig samvær med far. De mister også kontakt med besteforeldre, fettere, kusiner, onkler og tanter. Vi snakker om et samfunnsproblem som berører over hundretusen mennesker.

Årsaken er at offentlige etater nekter å ta konsekvensene av bred forskning som dokumenterer at delt bosted er det beste for barnet.

Boka forteller også historiene til seks fedre som har kjempet for retten til å bli kjent med barna sine. Det er rystende historier, og det er ikke ofte menn i denne fortvilte situasjonen kommer til orde. Undertittelen på boka kunne ha vært hentet fra Camilla Colletts manifest «Fra de stummes leir». Men den er «Norske fedre deler sine historier».

Likevel er det grunn til å tenke over at disse mennene har havnet i en situasjon ikke ulik den Norges første feminist havnet i. Da ektemannen døde, måtte Collett selge huset bak slottet, sette bort to sønner for aldri igjen å bli deres nærmeste. I en kummerlig leilighet i København stablet hun et nytt liv på beina. Det ble ikke lettere da det brøt ut koleraepidemi i byen.

Men de bitre erfaringene forvandlet henne til «forfatterinnen av ‘Amtmannens døtre’». Hun kalte selv romanen et skrik - «mit Livs længe tilbageholdte».

Sentralt i Colletts kamp for likestilling står oppgjøret med morsrollen. I stedet for å gjøre den til eneste kilde til mening, maner hun kvinner til å kaste seg ut i samfunnets strid. Hun er også opptatt av «fellesforpliktelsen».

Kvinner og menn har ikke bare ansvaret for sin egen frigjøring, men like stort ansvar for hverandre, barn, slektninger og i siste instans hele samfunnet. «Sambaand bør være maalet for alle sande Emancipationsbestræbelser», hevder hun.

Framfor å gi feminismen skylda, mener jeg fedre har mye å lære fra dens kamp for likestilling, like rettigheter og et bedre samfunn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook