Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

«Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet»

- Har følt meg så mislykka

Forfatter Heidi Linde ble provosert av å lese om lykkelige familier i lockdown.

SAMLIVSROMAN: Heidi Lindes nye roman handler om to kvinner som føler seg fanget i familiene sine. Her er hun fotografert hjemme på Korsvoll. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET
SAMLIVSROMAN: Heidi Lindes nye roman handler om to kvinner som føler seg fanget i familiene sine. Her er hun fotografert hjemme på Korsvoll. Foto: Nina Hansen / DAGBLADET Vis mer

Mars 2020: Forfatter Heidi Linde er midt i innspurten med ny roman, og teller ned til påskeferien. Da skal de tre barna på besøk til besteforeldrene, og hun skal få noe etterlengtede dager i fred til å skrive. Men så stenger samfunnet.

- Hvis vi har lært hverandre å kjenne på en ny måte, så er det på en kjip måte. Jeg har følt meg så mislykka, sier Heidi Linde.

  • Les et utdrag fra Lindes nye roman lenger nede i saken.

Hun kunne bli skikkelig provosert av avisreportasjer om andre foreldre og barn i lockdown, som fortalte om hvordan den nye hverdagen knyttet dem nærmere sammen. Lindes familie lignet ikke mye på de lykkelige familiene som brukte innedagene til å lage fiskeboller fra bunnen av i fellesskap. Mannen hennes var på jobb hele dagen, ungene hadde hjemmeskole og hjemmebarnehage, og selv skulle hun skrive ferdig en roman samtidig som hun underviste og passet på dem. En roman om to kvinner som føler seg fanget i familiene sine. Det er en følelse hun har kjent mye på selv, avslører hun. Og ikke bare i coronatida.

- Jeg er innmari introvert og trenger å være mye alene for å hente meg inn. Jeg har brukt mye tid på å lære meg å ikke skamme meg over det, og på å skjønne at det ikke betyr at jeg ikke elsker familien min, forteller Linde.

Kvelende familieliv

At jobben hennes er å skrive, at «det foregår noe der inne hele tida», forsterker behovet for alenetid, tror hun.

- Det er viktig for meg å kunne være i samme tanke over lengre tid, uten å bli avbrutt av «mamma, mamma, mammma» hele tida.

Å være foreldre kan av og til oppleves som en utsettelse av selvet, mener hun. Det er så mye du skal sjonglere, ikke bare praktiske oppgaver, men også hele familiens emosjoner. Hovedpersonene i den nye romanen hennes kjenner også på det. For den ene av dem, Vigdis, har familielivet blitt så kvelende at hun lurer på om hun skal gå fra mannen sin.

Romantittelen spiller på det mentale arbeidet som oppstår i en familie, og som sosiologer omtaler som «det tredje skiftet». Det første skiftet er lønnsarbeid, det andre husarbeid, mens det tredje er det mer usynlige tankearbeidet, alt som skal huskes på i det daglige.

- Dette arbeidet er mest synlig når det ikke blir gjort. Når du ikke møter på skoleavslutningen eller ikke sender med pølsepakka i sekken på grillturen. Vigdis føler på et tidspunkt at hun er i evig beredskap, hun får masse meldinger fra ungene om hvor gymbagen er, og så videre. Samtaler om dette har så lett for å drukne i bagatellisering, så jeg hadde lyst til å snakke om det på en annen måte, sier hun.

Hjelpsomme svigerforeldre

Å kunne sette ord på ting har vært viktig for henne, også privat. Det var først da hun innså hvor viktig det var for henne å være alene av og til, at hun klarte å snakke ordentlig med familien om det.

- Jeg har alltid vært sånn, men jeg forstod det ikke helt før jeg fikk barn. I starten var jeg bare sint og sa «kan dere bare gå!». Mannen min er veldig forståelsesfull, men det har vært en prosess, og jeg har skammet meg lenge, sier Linde.

Det var svigerfamilien hennes som hjalp henne å se hva hun trengte. Da de nå 14 år gamle tvillingene hennes nærmet seg ett år gamle, dro svigerforeldrene med seg mannen og barna hennes på vinterferie, og foreslo at hun selv skulle bli hjemme og skrive.

- Det var så godt! Både det å være alene, og å få dem hjem igjen etterpå. De så hva jeg hadde behov for, og jeg oppdaget at den skammen jeg hadde kjent så mye på, bare var en stemme i mitt eget hode, forteller hun.

Les utdrag fra «Hva hun klager over når hun klager over husarbeidet» av Heidi Linde:

Vigdis står ved soveromsvinduet og stirrer ut i høstmørket mens hun tenker på hvilke ord hun bør velge nå som hun skal fortelle Rune, ektemannen gjennom drøyt tjueto år, at hun kommer til å forlate ham.

image: - Har følt meg så mislykka

Det er mye annet hun heller kunne ha tenkt på. Sengetøyet (hvor lenge er det egentlig siden det ble vasket), juleturnusen (om hun blir satt opp julaften, hvem kan hun i så fall forsøke å bytte vakt med), eller posene med småting som står på gulvet inne i klesskapet hennes; hårstrikker, nøkkelringer, duftsåper, figurformede viskelær og selvlysende slim; fire bæreposer med fullstendig unødvendige ting som hun omhyggelig skal pakke inn i syttito gaver og fordele i barnas julekalendere. Vigdis har hatt et svakt håp om å kunne fade ut tradisjonen, i hvert fall når det gjelder Magnus, hun sendte ham en melding i forrige uke og foreslo det, og han, som vanligvis bruker minst ett døgn på å besvare en enkelt sms, ga lyd fra seg med det samme: Det er jo ikke sånn at man vil slutte med julekalender bare fordi man flytter hjemmefra!

Ute på badet går dusjen, og Rune synger, Strangers in the night. Han skal ut på middag med jobben. Mattilsynet, skrev han i sms-en han sendte fra jobben tidligere i dag, han hadde glemt hele avtalen, skrev han, glemt å notere den i familiekalenderen på kjøleskapet også. I en sjeldent ordrik sms, skrevet i en lett unnskyldende tone, forklarte han at det sannsynligvis kom til å bli sent, det var en av de nye kundene, de hadde nettopp vunnet anbudsrunden; det var viktig å være litt framoverlent her!

Hun hadde svart ok. Uten punktum. Hvis hun kjente noe, var det lettelse. Slippe en fredagskveld i hver sin ende av sofaen, eller i hver sin etasje, uten å ha noe å si til hverandre. En stille kveld med barna, hadde Vigdis tenkt, eller kanskje helt alene, hvis ungene fant på noe selv, for dette var tidligere i dag, flere timer før hun innså at det var nå – akkurat i kveld – at hun måtte forlate ham.

Tanken om å gå er likevel ikke ny. Faktisk er det som om Vigdis ikke har tenkt på noe annet de siste ukene, månedene, årene, at noe må skje, at det kanskje ikke finnes noen annen løsning enn å gå.

En konstant kverning av overveielser, når hun sitter på elsykkelen ut til sykehuset om morgenen, når hun fyller matboksene til ungene med brødskiver og antioksidanter, mens hun betaler regninger på nettbanken (her blir hun alltid grepet av panikk ved tanken på hvor dårlig råd hun kommer til å få hvis hun blir alene) eller når spinninginstruktøren på slutten av treningstimen roper heseblesende inn i mikrofonen på det siste intervallet: Gjør det som skal til for at akkurat du når målet du satte deg for denne timen! (Et utsagn som dessuten gjør Vigdis skamfull, fordi hun først her oppdager at hun har glemt å formulere et mål.)

En insisterende og tilbakevendende tankestrøm blir etterfulgt av like iherdige forsøk på å skyve det unna, tviholde på de små dryppene av håp som oppstår når samlivet kjennes overkommelig, når det finnes et snev der av noe som har vært, noe som minner om kjærlighet. Da har hun klamret seg til setningene som de andre damene i vinklubben pleier å vende tilbake til: Det går opp og ned for alle. De som påstår at de er lykkelige hele tiden, lyver.

Og alltid har Vigdis landet på å prøve litt til; eller i hvert fall å utsette det, til etter jul, til over påske, til etter sommerferien og den allerede betalte Portugal-turen, vente til Magnus har flyttet hjemmefra (og helst en stund til, for å unngå at han får to store livsendringer tett på hverandre), prøve å holde ut til etter konfirmasjonen til Alva, vente til Jakob har fullført barneskolen (aller helst ungdomsskolen også, det vil sannsynligvis blir tre tøffe år for ham, både faglig og emosjonelt). Helt fram til i ettermiddag – da hun sto inne på handicaptoalettet på Shell-stasjonen og så seg selv i speilet, så hvem hun var blitt – har Vigdis tenkt slik, at det kanskje er unngåelig, eller i hvert fall mulig å utsette, enda litt til.

Ute på badet skifter Rune sang. It’s now or never. Han vet ikke at hun er hjemme, hun skulle jo fortsatt vært ute og levert den pallen med doruller sammen med ungene. Novembermørket ligger tett utenfor soveromsvinduet. Alt Vigdis kan se, er et svakt omriss av hekken ut mot veien og den opplyste, gule flekken på fortauet under gatelykta. Og selvfølgelig; den overdådige og intenst lysende sleden i hagen utenfor eneboligen på andre siden av veien, den som hvert år får stå der og blinke i grelle farger fra tidlig november til sent januar.

Det var her de hadde stått med Alva, rett før jul det året hun var halvannet, ni minus og med vinduet på vidt gap, den lille, febervarme kroppen inntullet i dyne og med strikkelua tredd ned over ørene. Ikke gråt, sa Rune til Vigdis, det hjelper ikke om du også gråter. Men det var denne hjerteskjærende hosten, bjeffende og hes. Alva hev etter pusten, frostrøyken sto ut av den lille munnen i rykkvise støt, i dobbeltsenga bak dem lå Magnus og sov, han hadde kommet inn til dem en time tidligere, med våt pysjbukse og fortsatt skjelvende etter marerittet, nå lå han på tvers over madrassen, kastet urolig på seg i søvne. Vigdis tenkte: Hvordan skal jeg klare å ta vare på barna mine – i natt og i alle framtidige netter og dager?

Men så slapp det taket. Akkurat slik de hadde sagt på telefon på legevakta; Alva trakk inn den kalde lufta og pusten roet seg, hosten opphørte, for det var jo bare falsk krupp, ufarlig, men ubehagelig, som hun på legevakta hadde sagt. I det samme stanset Alvas blikk ved den blinkende sleden utenfor eneboligen på andre siden av veien. Hun trakk hendene opp fra dyna, smilte for første gang på to døgn og sa sitt aller første ord. Lys, sa Alva, lyyys! I sted, da de kjørte for å levere ut de dorullene, hadde de passert sleden som lyste i ettermiddagsskumringen. Er det ikke helt sykt, mamma, sa Alva, å misbruke ressurser på den måten, hvor mange kilowatt tror du de svir av bare på ett døgn?

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!