Foto: Young Money Entertainment
Foto: Young Money EntertainmentVis mer

Anmeldelse: Lil Wayne - «Tha Carter V»

Har for lengst mistet sin «best rapper alive»-status

Til tross for sitt revitaliserte potensiale, roter Lil Wayne bort «Tha Carter»-finalen i en overdose av låter.

«Tha Carter V»

Lil Wayne

3 1 6

Rap Hiphop RnB

Plateselskap:

Young Money / Universal Music

«Et album som aldri tar slutt.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Når det kommer til lojalitet er rapmusikk i sin egen liga. Sjelden blir artister fortere utropt til ”legender” enn i nettopp denne sjangeren. Like fort flytter fansen også fokuset over på neste stjerneskudd, for deretter å avfeie gårsdagens helter.

Lil Wayne har overlevd uvanlig lenge i dette nådeløse klimaet. Det første soloalbumet kom for 19 år siden, men som en del av Cash Money-gruppa Hot Boy$ startet den profesjonelle rapkarrieren hans allerede som 14-åring.

Da Wayne ifølge hiphopens brutale beregninger var ment å falle av, skrudde han derimot isteden opp relevansen med «Tha Carter II» i 2005. Et uventet steg opp i rappens toppliga fra en artist som fram til da hadde blitt ansett av mange som en medioker sørstatsrapper.

Disse holdningene handlet selvsagt vel så mye om den manglende respekten for regionens utøvere opp til dette tidspunktet. Likevel var det liten tvil om Wayne for alvor hadde steppet opp gamet sitt.

Den nyfunne statusen skulle følge ham de neste fem årene gjennom utallige gjesteopptredener og ikke minst det kommersielle karrierehøydepunktet «Tha Carter III», før en overhengende mangel på selvinnsikt – både hva gjelder musikk og toleranse for kodein – resulterte i horrible utgivelser som «Rebirth» og «I Am Not a Human Being».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Siden har rapstjernen fortsatt å selge skiver, men uten den samme posisjonen han en gang hadde.

Når han som sertifisert veteran nå til slutt lukker sirkelen med den femte og siste delen av «Tha Carter»-serien, er det derfor med en heller lunken følelse. Forventningene er borte. Delt opp og spredt videre gjennom neste generasjon med ansiktstatoverte og lean-drikkende rappere.

Likevel er albumet det nærmeste vi kunne ha håpet å komme klassisk Weezy i 2018. Fordelt på 23 låter (!) er det mange sjanser til å treffe blink, noe han også sporadisk gjør.

Åpningssporet «Don’t Cry» med avdøde XXXTENTACION har stort klump i halsen-potensiale, mens Swizz Beatz-produserte «Uproar» får oss til å savne Ruff Ryderz-tiden. Gjennom skivas 88 minutter minner Wayne oss dessuten på den enorme innflytelsen han har hatt på dagens rapscene – fra Young Thug («Dedicate») til Migos («Mona Lisa»)

Sistnevnte Kendrick Lamar-samarbeid er «Tha Carter V»-sporet som kanskje har fått mest oppmerksomhet, men levner samtidig liten tvil om at «the best rapper alive»-tittelen for lengst har blitt omplassert til Los Angeles.

Wayne gjør likevel sitt beste for å sementere statusen i rapgamet med en trackliste som er innom det meste av både flows, lydbilder og epoker.

«Can’t Be Broken» byr ironisk nok på det samme avdankede soundet som for lengst har knekt Eminem. Nicki Minaj og Weezys ekskjæresten Nivea dukker opp på skivas R&B-alibier. «Dope Niggaz» med Snoop Dogg baseres på Dr. Dre-klassikeren «Xxplosive», og Ashanti/Mack Maine-gjestede «Start This Shit off» tar oss tilbake til sommeren 2002.

Den eneste røde tråden blir det stadig tilbakevendende blikket på skjermen for å sjekke når i huleste albumet slutter - noe det aldri virker å gjøre.

Lil Wayne kommer alltid til å være en legende i spillet, og har ulikt de fleste av sine kolleger hatt et maraton av en karriere. Uten noe ordentlig executive producer-overblikk, blir «Tha Carter V» likevel en siste overdose med låter fra en artist som hverken klarer å styre seg selv eller sette fingeren på hvorfor han én gang i tiden var en unik trendsetter.