Har fuglen fløyet?

FUGLEINFLUENSA: Forskere, helsemyndigheter, politikere og medier kan gjøre faren større når epidemier truer.

Jeg har feiret jul på Jæren og sunget «Deilig er jorden» sammen med sangsvanene i Orrevannet. Vi har vandret over frosne marker og lengtet etter våren og trekkfuglene. Ingen har tenkt på H5N1. Det har skjedd noe. For to måneder siden var Norge besatt av fugleinfluensa. 24. oktober tok man livet av fem moskusgjess i en naturbarnehage i Asker for å berolige fryktsomme foreldre. Infeksjonslege Gunnar Hasle og andre redde leger hamstret Tamiflu til eget bruk. Den nyslåtte helseministeren voktet våre liv om dagen og om natta: «Norske helsemyndigheter er i høy beredskap, og følger utviklingen time for time», sa Sylvia Brustad til VG. Men så plutselig har julenissen fortrengt fugleinfluensaen fra den norske folkesjelen. H5N1-viruset har eksistert i minst åtte år i land hvor det bor 1,5 milliarder mennesker. Viruset smitter mellom fugler, ekstremt sjelden fra fugl til mennesket, aldri mellom mennesker. Under 150 mennesker er smittet, det vil si én av ti millioner. Færre enn 70 er døde. For at det skal bli en verdensomspennende epidemi, må viruset forandre seg radikalt. Det må bli et menneskevirus som sprer seg lett fra menneske til menneske. Det kan skje. Vi må regne med nye pandemier av influensa. Men i Norge med god folkehelse og god helsetjeneste er det lite sannsynlig at en ny influensaepidemi vil få katastrofale følger. Dette nøkterne faktabildet gjaldt i oktober 2005 og det gjelder i januar 2006. I oktober var følgen frykt, i desember sjelefred.

FOLKEHELSETRUSSELEN ved epidemier kommer ikke bare fra virus og bakterier, men også fra frykt og følelser. Beskyttelse mot epidemier kommer ikke bare fra vaksiner og antibiotika, men også fra psykologisk og sosial dannelse. Epidemienes historie inneholder mange eksempler på overreaksjoner. De emosjonelle og politiske reaksjonene kan være farligere enn selve den biologiske trusselen. I 1710-11 brøt det ut en ny pestepidemi i byene ved Østersjøen. Myndighetene sendte ut skarp advarsel om overfarten i grensetraktene: «Svendsker, som uagtet Advarsel trænge eller sniige sig ind i Landet, skald nedskydes og nedgraves uden at berøres med Hænderne.» Vi trenger ikke gå til middelalderen for å møte vårt anlegg for hysteri. Da hivviruset kom til Norge på 1980-tallet foreslo overleger og politikere at HIV-positive skulle tvangsinterneres på arktiske øyer.I internasjonal samfunnsmedisn er det økende oppmerksomhet rundt kommunikasjon om folkehelstrusler. Man erkjenner at samfunnsmedisinen trolig har bidratt til det Graham Greene kaller Fryktens Ministerium. Fugleinfluensaen er et case som egner seg godt for selvransakelse.

VED TRUENDE epidemier er det fire aktører som former virkelighetsbildet: forskerne, helsemyndighetene, politikerne og mediene. Forskerne kan bevisst eller ubevisst overdrive «sin risiko» for å markere betydning og signalisere behov for penger. Forskere kan også stirre seg blinde på «sin bit» og miste helhetssynet.Helsemyndighetenes institusjoner er til en viss grad egne «vesener» med behov for å bevise eksistensberettigelse. Jo større faren oppleves, jo mer makt gir vi til beskytteren. Direktorater har også behov for å gardere seg selv. For ikke å bli anklaget hvis noe går galt, kan de komme til å overdrive tiltak, ikke bare for befolkningens, men for sin egen sikkerhets skyld.Hvordan har de norske forskningsmiljøene og helsemyndighetene håndtert fugleinfluensaen? Stort sett bra. Nasjonalt folkehelseinstitutt, Sosial- og helsedirektoratet og Mattilsynet har i hovedsak kommet med saklige opplysninger og realistiske tiltak. Likevel etterlater de et inntrykk av å ville betjene den såkalte 0-visjonen: Mennesker i Norge har rett til null risiko og 100% beskyttelse. Signalene er mange: Innkjøp av 1, 4 millioner kurer Tamiflu, bestilling av nye vaksiner, husarrest for høner - alt med det underliggende budskap: Vi har kontroll, du kan føle deg trygg. Jeg skulle ønske meg en ærligere melding ut om det vi ikke vet og ikke kan . En melding om at en viss uberegnelighet og fare må vi leve med. Risiko, sykdom og død må vi inngå samliv med hvis vi skal kjenne oss trygge. I stedet for å lese høyt fra 0-visjonen, bør vi lese høyt fra Seneca, stoikeren: For å få sjelefred må menneskene godta det ufullkomne og tåle at det forferdelige kan skje.

OVER FORSKERNE og helsefagfolkene står politikerne med det endelige ansvar også ved medisinske kriser. Politikerne er redde for å bli beskyldt for ikke å ta situasjonen alvorlig nok, tidlig nok. Det kan friste fram Den sterke mann/kvinne som ikke svekker sitt image med måtehold. Politikerne føler plikt til å berolige folkesjelen. De må forebygge panikk. Derfor kam man overselge kontroll og sikkerhet. Sylvia Brustads forsikring om å følge utviklingen fra time til time ga vind til fugleflokkene. Hun burde hatt mot til å si: Nå er vi inne i en medie- og massepsykose hvor faren overdrives. Her er ingen akutt fare. Vi vil følge utviklingen over måneder og år og gjøre det som er rimelig for å hindre fugleinfluensa i Norge.Vi ser at forskere, helsemyndigheter og politikere kan gjøre faren større når epidemier truer. En måte å sikre nøkternhet på kan være å alliere seg med folkevettet. I England har man gode erfaringer med å trekke vanlige folk med common sense inn i håndteringen av nasjonale helse- og miljøkriser. Kanskje bør vi ha et kriseråd i Norge hvor professorer, direktører og ministere blir forsterket med en fisker fra Røst og en husmor fra Bryne?

DEN MEKTIGSTE designer av folkesjelens sykdomsbilder er mediene. Det som måtte finnes av tvil og forbehold blir borte i den tabloide oversettelsen. Helsetrusselen i mediene er enten-eller, liv-død, vidunderkur eller pest. En grå influensaepidemi med middels snue selger ikke VG. Mediene tar også i bruk visuelle virkemidler for å pushe adrenalin og salg. På TV blir himmelen svart av 10 000 kråker som flyr rett inn i stua. Avisene viser gribber ved åtsel og en gås som har nebbet en baby i Skåne. Det er mediene som skaper bølgen - inntil julenissen krever en ny. Mediene er tryllefløyten som forskerne, helsemyndighetene politikerne og folket må danse etter. Jeg tviler på om det nytter å ønske mediene god bedring. Men det går jo an å hilse fra Sokrates og be dem være edru blant rasende, neste gang.I mellomtida får vi synge med Stavangerensemblet: Det e,kje lett å vera fugel i dag.