Med hele 22 navn på plakaten blir morgendagens såkalte oppsummering av norsk hip hop-historie, en av årets største hip hop-begivenheter. Det er klubbkonseptet Juicy som står bak, og festen arrangeres for andre gang.

I fjor hadde de med én kvinnelig artist på det like store programmet: MC Cey. Dermed blir det faktisk historisk i år, når de ikke engang har med én.

Slipp meg ut av denne ryggende bussen, for jeg kan krabbe raskere inn i fremtiden.

Blant navnene på årets plakat finner vi Cezinando, King Skurk One, Tommy Tee og Linni. Tross den potensielle misledelsen i navnet, er sistnevnte også en mann — en maskert rapper fra Yoguttene. Men noe nærmere enn det kommer vi ikke til en reell kvinnelig artist på programmet.

Konferansierene for kvelden er DJ Herkules og Øyvind Holen. DJ-ene: Patski Love og Chris Stallion. Blant de fire var det i hvert fall én kvinne. Neida, selvfølgelig ikke.

Glemte du at vi snakker om norsk hip hop-historie?

Norsk hip hops relativt korte historie er mangelfull. Det poengterer musikkviter Martin Bjørnersen i en Facebook-oppdatering fra NRK P3-programleder Christine Dancke. Hun stiller spørsmål ved arrangementets ikke-eksisterende kvinneandel, hvor Bjørnersen aktivt forsvarer arrangøren av Norsk hip hop-historie, Patrick Hauge. Bjørnersens sterkeste argument er at Hauge ikke kan gis skylden for at norsk hip hop-historie faktisk har hatt en mangel på kvinner.

Greit nok. Men hvorfor skal man egentlig hylle en trist ubalansert historie i det hele tatt? Fordi den er historisk? Greit, så lenge den er dét. Men for meg er ikke nålevende aktivt produserende og utøvende mannlige musikere med landeplager på radioen i øyeblikket det som definerer historisk. Kanskje er de heller bare hip-hopmenn i samtiden.

Arrangør Patrick Hauges egne forsvar er at hip hop er en subjektiv opplevelse, og at den ikke har kjønn. Jeg er helt enig, men det er ikke før norsk hip hop skulle oppsummeres med 22 menn og null kvinner at jeg begynte å lure på om hip hop faktisk har penis.

Historien er ikke alltid fin. Derfor ser jeg heller ingen grunn til å arrangere et nytt norsk næringslivslederseminar, med innslag av kun hvite menn, bare fordi at det var sånn det var før i tiden. Kontra å arrangere noe aktuelt, et fremoverlent næringslivslederseminar der man inkluderer homofile, kvinner, svarte som hvite, for å møte den mangfoldige fremtiden som alt annet sikter mot, som i det musikalske mangfoldet vi faktisk har og kommer til å ha.

Eller hvordan ville hip hop-miljøene reagert på at noen arrangerte «Norsk musikkhistorie» uten å nevne hip hop?

Det skal sies at hip hop-historien i seg selv ikke er så veldig gammel. Enda yngre er den i Norge. Men det er også kanskje et tegn på at man skal fortsette å utvikle den, i stedet for å hvile på dens ubalanserte fortid.

Så må vi heller ikke se forbi at norsk hip hop-historie også kan hylles med kvinner, selv om de ikke nesten ikke fantes under den tiden arrangementet henviser til, selv om jeg ikke helt skjønner den biten heller. Som arrangør av et slikt arrangement har man fullt og helt både makt og ansvar til å skape et mer mangfoldig kulturliv. Ved å arrangere en av årets største hip hop-begivenheter er man tross alt ikke bare med på å gjenskape historien, men i praksis så skriver man den.

Og så er det mange ting som skal gjøres rett når man sikter på et så høyt mål som å gjenskape «norsk hip hop-historie». Det får folk til å lure på om Karpe Diem ikke driver med rap, når det sikkert er et budsjettspørsmål. Ergo er det kanskje konseptet som er svakt, heller enn historien. Bytt navn på arrangementet til «et knippe utvalgte hip hop-musikere av typen mann på Rockefeller», eller lev opp til det forrige.

Når Bjørnersen skriver at man ikke bør retusjere historien i et slikt «historisk» arrangement, så er det viktig for meg at arrangementet «Norsk hip hop-historie» faktisk gjør det, og det helt uten kvinner.

Forklaringen om at artisten må ha hatt en historisk verdi og sammenheng blir også svak, når nykommere er velkomne, så lenge de er menn. Snow Boyz debuterte nettopp, King Skurk One like før, og vel, egentlig Emile The Duke, Linni og flere på plakaten også. De er ikke historiske. De er nålevende popmusikere, akkurat som en rekke andre gode kvinnelige hip hop-musikere som nevnes i fleng i Danckes kommentartråd. Gjengangerne er musikkbransjefolkene Martin Bjørnersen, Trine Sollie, Silje Larsen Borgan og Sandeep Singh, som i alfabetisk rekkefølge foreslår:

Ary, Christine Dancke, Izabell, Lille Stine, Lotus, MC Cey, Merone, Myra, Nina Grødahl, Samsaya og Stella Mwangi.

Og med programmets såpass vide forståelse av hip hop-begrepet, er det mange flere kvinner som kan nevnes. At MC Cey spilte på fjorårets utgave av festen er heller ikke relevant, for det gjorde Klovner i Kamp og Cezinando også.

Patrick Hauge skriver at Stella Mwangi ble forsøkt booket, men at hun er utenlands. Linda Vidala også, men som har meldt sykdom. Det hjelper faktisk, men uansett ser det ut til at Norsk hip hop-historie skal gjengis som en forferdelig ubalansert scene.

Som house- og techno-DJ har jeg selv lagt merke til en økning av kvinnelige djs i utelivet, etter at Musikkfest Oslos elektroniske klubbmusikkprogram ble kritisert for mangel på kvinner. Jeg håper at engasjementet rundt mangel på kvinner i norsk hip hop også tar samme dreiningen. For det er ikke slik at kvinner ikke spiller musikk.

Det er bare det at de blir glemt, og grunnen til det kan være at norsk hip hop-historie blir forsøkt skrevet og oppsummert uten dem.

Hauge poengterer til slutt at det er «overraskelser» på programmet, og jeg ønsker heller ikke at en slik kvinnemangel skal være uoppgjørbar. Episoden kan forbli norsk hip hop-historie. Med det mener jeg at vi bør lene oss fremover og skrive de neste kapitlene av historien sammen. Kvinner, menn og alle i mellom og utenfor.