IKKE PÅ TOPP: John Rørdam har flere bøker bak seg, men debuterer nå som voksenromanforfatter. Foto: SCANPIX
IKKE PÅ TOPP: John Rørdam har flere bøker bak seg, men debuterer nå som voksenromanforfatter. Foto: SCANPIXVis mer

Har ikke klart å unngå klisjeen

«Lukkertid» rasper ikke akkurat i sjelen, til tross for det alvorstunge temaet.

||| BOK: «Vi utsletter oss selv med tomhet. Hele jævla menneskeheten er full av pisspreik.» Dette raser gjennom noen og førtiårige Petter da han er på møte som kreativ leder i et reklamebyrå.

Petter har alt; en vakker kone som elsker ham, barn, karriere. Men noe er galt. Petter har møtt veggen, som det heter. Han oppsøker en psykiater. Det setter i gang en reise i fortiden som skal avsløre en Petter som aldri riktig har vært i takt med seg selv.

Angst og svikPetters reise tilbake gir et innblikk i sønnens fødsel, der han bare delvis var til stede. Det gir innblikk i hans angstfylte valg om å bli samboer. Vi får høre om hans svik overfor familien, spesielt den ulykkelige moren. Og endelig enkelte barndomserindringer, også dem preget av en Petter som alltid var utafor «flokken».

Rørdam er selv kreativ leder i kommunikasjonsbyrået Dinamo. Han har skrevet kokebøker, med blant annet Arne Brimi. Han debuterte i fjor med barneboka «Victoria vil fly». Med «Lukkertid» debuterer han som skjønnlitterær voksenforfatter. Boka rasper ikke akkurat i sjelen, tiltross for det alvorstunge temaet.

Fjollete pr-påfunnIkke at det er noe galt med språket. Rørdam skriver lett og greit. Men det blir for glatt. For klisjefylt. Han lar Petter løpe av seg angsten, slik næringslivsledere muligens løper av seg angsten. Han lar Petter dra på klatretur til Nepal — på næringslivstoppers vis. Petter mister grepet og henger i et ni millimeter tynt tau. Han drømmer om å kutte det for bare å falle inn i døden. Problemet er at Rørdam ikke får til det eksistensielle alvoret i Petters dødslengsel. Boka likner mer en selvhjelpsbok for karrierister i førtiårene — sånn gutta i mellom. Som skjønnlitteratur derimot blir det for svakt.

Et av de bedre partiene i boka er da Petter harselerer over yrket sitt, og det meningsløse i å bruke livet på å finne salgsstrategier for og selge alt fra kyllingpølser til nødhjelp. Det forsøksvise alvoret bak påstanden forskusles litt, da «Lukkertid» selv presenteres med et cover i fire ulike farger — for å vekke lesernes kjøpsappetitt antar jeg.. Hva er nå det for slags fjollete pr-påfunn?

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 1. februar.

Har ikke klart å unngå klisjeen