Har ikke menneskene gener?

VITENSKAP: Det er bra at Dag O. Hessen gir Richard Dawkins, kanskje verdens viktigste tenker i dag, noe av den honnøren han fortjener i sin kronikk 1/5. Det er ikke bare på internett at Dawkins har satt spor etter seg, og heller ikke kun innen biologien. Innen antropologi, filosofi, datavitenskap, lingvistikk, økonomisk teori og ikke minst innen psykologien, kan man nesten ikke lese en bok i dag uten å støte på henvisninger til Dawkins. Det er heller ikke alle forunt å være opphav til en ny forskningsdisiplin (memetikken) og gudfar til en annen, evolusjonspsykologien.Dette gjør Hessens påstand om at «på mange måter fungerer Dawkins vinkling på liv og organismer bra til vi kommer til mennesket, men den har begrenset relevans her», så merkelig. For det første avskriver Hessen her sine kolleger innen human atferdsøkologi og etologi, som alle står i gjeld til Dawkins. Men Hessen må også ha skjønt noe som tusenvis av forskere innen de ovenfor nevnte ikke-biologiske fagene ikke har fått med seg. «Dawkins vinkling» har avfødt en mengde fruktbar og spennende forskning nettopp på mennesket og menneskelige fenomener:

FOR Å TA ett eksempel: i forståelsen av religion og religiøsitet. De siste årene har det kommet flere bøker, fra framtredende forskere med utgangspunkt i ulike displiner, som bringer inn nye perspektiver på hva religion er - alle med stor gjeld til Dawkins. Dette gjelder antropologen Pascal Boyers bok Religion Explained , psykologen Paul Blooms Descartes\' Baby , teologen Loyal Rues Religion is not about God , og filosofen Daniel Dennetts Breaking the Spell . Jeg vet ikke om Hessen har lest alle disse, og har kunnskaper nok i disse fagene til å avskrive dem som irrelevante. I alle tilfellene er det snakk om ledende forskere på sine felter.Hessens bemerkning er spesielt merkelig fra en så kompetent forsker, fordi han ikke gir noen argumenter for at Dawkins perspektiv er lite relevant for mennesket. Her plasserer han seg i en norsk tradisjon, der Dawkins «nok har et poeng, men er for ekstrem». Men Dawkins er ikke mer ekstrem enn Newton, som mente tyngdeloven gjaldt også for mennesker. Hessen er riktignok raus nok til å si at Dawkins «er ikke blind for det åpenbare faktum at mennesket har en normativ moral, samvittighet, empati og nostalgi ... kort sagt at mye av den menneskelige tilværelse synes å reflektere alt annet enn et genetisk diktat.» Nå er for det første ikke mennesket det eneste dyr med moral, ei heller det eneste dyret med empati. Og Hessen skriver da også selv at Dawkins ikke er en genetisk determinist, som om dette er nødvendig å slå fast. Som økolog vet selvfølgelig Hessen at gener kun har mening i relasjon til et miljø, og at selv en meitemark heller ikke er 100% genetisk determinert.

MEN VIKTIGERE: hvorfor tar Hessen det for gitt at moral, empati og andre psykologiske fenomener ikke har noe med gener å gjøre? Vet han noe ledende eksperter på for eksempel autisme ikke vet? Avskriver han uten videre det store forskningsmaterialet som evolusjonspsykologien og annen atferdsforskning (for eks økonomisk teori) har arbeidet fram? Har Hessen selv noen bedre og alternativ forklaring på hvor for eks. moralen kommer fra? Denne diskusjonens grunnleggende problem er at den aldri kommer til de virkelig spennende utfordringene: Bevissthetens begrensninger og bruken av selvbedrag, og hvilken betydning troen på bevisstheten har og hadde for individets selvhevdelse i evolusjonær fortid. Hessen antyder selv at Dawkins ikke vil innrømme feil. Det har vi alle problemer med. Hvorfor er det så viktig å ha rett? Hvorfor har vi alle en motvilje mot å innrømme at vi har tatt feil? Atferdsøkologisk henger dette sammen med statustap, og finnes i alle kulturer.

GJENNOM SIN avskriving av Dawkins relevans for forskning på mennesket, bidrar Hessen - som den innflytelsesrike person han er i forsknings-Norge - til å holde norske humanvitenskaper utenfor den spennende nyorienteringen som er på gang innen disse fagene internasjonalt. Det er synd, for de hadde absolutt trengt nye impulser. Utviklingen av den grunnleggende menneskemodellen er kommet mye lenger enn Hessen formidler, og er tilgjengelig for alle som vil se. Les Dag O. Hessens kronikk på dagbladet.no/meninger