VIKTIG FORFATTER: Märtha Tikkanen (f. 1935) er en av Nordens fremste forfatterstemmer. Nå har hun skrevet bok om besteforeldrene, Emma og Uno.
VIKTIG FORFATTER: Märtha Tikkanen (f. 1935) er en av Nordens fremste forfatterstemmer. Nå har hun skrevet bok om besteforeldrene, Emma og Uno.Vis mer

«Har ikke tid til privat tøv før midtsommer»

Märta Tikkanen skriver fascinerende om nok et vanskelig ekteskap.

ANMELDELSE: Kjempende, elskende kvinner bundet til det egosentriske geniet, er et gammelt motiv hos finsksvenske Märta Tikkanen.

I Norge er hun - fremdeles - mest kjent for diktromanen «Århundrets kjærlighetssaga» (1978), som skildret det turbulente livet med den begavete forfatteren, tegneren, og alkoholikeren, Henrik Tikkanen.

Nå har Tikkanen skrevet om nok et besværlig ekteskap med en karismatisk mann:

«Emma & Uno» er fortellingen om besteforeldrenes liv, der han reiser land og strand rundt med sin brennende tro på folkeopplysning, mens hun sitter hjemme på farens gård - med seks små.

Kvinners lengting
Det begynner som en romantisk historie på slutten av attenhundretallet. Uno, en ildfull skolemann og idealist, får sin Emma. Det blir bryllup, og en første tur til kontinentet.

Siden flytter de fra sted til sted i Sverige, får ett barn hvert år. Pengeproblemer følger flyttelassene, og snart er Emmas morsarv brukt opp. I en alder av tjuefem har Emma seks barn og flytter tilbake til storgården Överby i Finland.

«Har ikke tid til privat tøv før midtsommer»

Uno kan ikke forsørge dem alle, og han trenger ro til å arbeide - til å «leve det liv som min personlighet krever.» På gården lengter Emma etter at familien igjen skal samles.

Roman?
Tikkanen anvender en rekke kilder i denne dokumentariske boka, som kalles en roman, antakelig fordi hva besteforeldrene følte i stor grad må diktes opp. Hull må fylles. Tikkanen undrer og stiller spørsmål i teksten. Dette grepet gjør, sammen med bruken av brev og offentlige dokumenter, at boka skyves i retning biografien.

Samme effekt har Tikkanens tilnærming til skikkelsene. Hun kryper ikke under huden på dem, vi ser dem utenfra, og de fremstår ikke som (levende) romanfigurer.

Tikkanen sier hun vil skrive historien om mormoren. Holde fram den musikalske, samlende morsfiguren som ikke klagde, men lystig utsang: «Vi sukker ikke her og nå, vi gyver løs.» Som sørget for mat og utdannelse til ungeflokken, mens verdenskrig, revolusjon og borgerkrig herjet utenfor stuedøra.

I stedet ender Tikkanen med å skrive om stormsjelen Uno, om hans grunnlegging av folkehøyskoler, hans utallige stillinger, hans klammeri med presteskapet. Det er mannens fortelling - hans bidrag og posisjon i historien - enda en gang.

Emma
Nå skal det sies at Tikkanens sympati soleklart ligger hos Emma. Og lyset rettes tydeligere mot mormoren på de siste seksti-sytti sidene. Når skilsmissen er et faktum blir det nesten noe bergmansk over Tikkanens skildring av det yrende familielivet i svigermorens store byleilighet. Bevegende er det også når Tikkanen avslutningsvis knytter Emmas historie tettere til sitt eget liv.

Så i sum oppleves «Emma og Uno» som en fascinerende kjærlighets- og kulturhistorie. Her illustrert ved Unos brev da moren uttrykker bekymring for Emma og barna:

«Har ikke tid til privat tøv før midtsommer. Jeg er utelukkende en offentlig person som arbeider for sak, ikke person.»