Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Anderson .Paak - «Oxnard»

Har ingen planer om å gjøre det behagelig for sine nye fans

Anderson .Paak lar hiphopen ta (litt for mye) overhånd på tredjealbumet «Oxnard».

Foto: Atlantic / Warner Music
Foto: Atlantic / Warner Music Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Oxnard»

Anderson .Paak

4 1 6

Rap Soul Funk RnB

Plateselskap:

Aftermath / Atlantic / Warner Music

«Med fokus på beats og bars.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Det lå i kortene at Anderson .Paak skulle bevege seg videre nordover til Oxnard etter de karrieredefinerende strandbesøkene «Venice» og «Malibu».

Så du derimot fram til en direkte oppfølger av sistnevntes sjelfulle pelvisgaver, kan det hende at fødeby-hyllesten blir en noe mer utfordrende reise enn forventet. Denne gangen er det nemlig 32-åringens rap-alibi som for alvor får utfolde seg.

Ikke at soulen på noen som helst måte har blitt fjernet, noe både «Headlow» og det uimotståelige Kendrick Lamar-samarbeidet «Tints» slår fast i løpet av skivas første 15 minutter.

Men fra «Who R U?» snur fokuset i stor grad altså fra melodi til beats og bars. Og for all del, .Paak er absolutt dreven på mikrofonen – likevel har han alltid vært mest interessant som rapper i mindre doser rundt sitt fabelaktige melodiarsenal. Som på herlige «Smile/Petty», hvor et etterlengtet gjensyn med den drømmende (og skuffende nok ukrediterte) vokalen til LaToiya Williams glir over i hes funk-herlighet fra hovedpersonen selv.

I lengden betyr denne retningen et album med færre uforglemmelige spor enn sist. Hjulpet av tungvektere som Pusha T, J. Cole, Q-Tip, Snoop Dogg og selvsagt mentoren Dr. Dre, skal Anderson likevel ha for at han ikke lar seg friste til kommersielle snarveier, og heller velger uredd eksperimentering.

På den småpolitiske «6 Summers» («Trump's got a love child and I hope that bitch is buckwild / I hope she sip Mosca, I hope she kiss senoritas and black gals») fungerer den kreative leken som bare det, mens han gjerne kunne ha spart oss for «Left to Right» med sin krampeaktige jamaicanske patois, og heller avrundet med den befriende pubertale «Sweet Chick».

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!