IMPONERER IKKE: J.M. Coetzees nye roman er for triviell til å gjøre inntrykk som filosofi, og for kjedelig til å gjøre inntrykk som historiefortelling, mener vår anmelder. Foto: Scanpix
IMPONERER IKKE: J.M. Coetzees nye roman er for triviell til å gjøre inntrykk som filosofi, og for kjedelig til å gjøre inntrykk som historiefortelling, mener vår anmelder. Foto: ScanpixVis mer

Har J.M Coetzee gitt ut sin rareste bok så langt?

Og er han inspirert av Paulo Coelho?

ANMELDELSE: For mange lesehester er en ny bok av den sørafrikanske — nå australske — forfatteren J.M. Coetzee som en begivenhet å regne. Nobelprisvinner, to ganger Bookerprisvinner, 14 romaner på samvittigheten, og nå: «The Childhood of Jesus». Tittelen er typisk Coetzee: lettere pompøs, en varsling om noe stort.

En høytidelighet omslutter romanen, et gisp går gjennom den jevne Coetzee-tilhenger: Kan dette være hans viktigste bok så langt? På ingen måte. Men den rareste? Meget mulig.  

Uten hukommelse
Coetzees nye roman maner fram en verden der alle er pålagt å snakke spansk, der flyktninger kommer vasket rene for alle minner fra et tidligere liv, og er gitt navn, alder samt en minimumsum for å starte et nytt liv i byen Novilla. To av disse nykommerne er David, en ung gutt, og Simon, en eldre mann. De har ankommet sjøveien, men i stormen har gutten mistet brevet som forklarer hvor han kommer fra og hvem foreldrene hans er. Simón blir Davíds verge, han tar sjauearbeid på havna for å brødfø dem mens han leter etter guttens mor. Uten hukommelsen intakt må han stole på intuisjonen. Det fører ham til en kvinne, Ynes. Han overbeviser henne om at David er sønnen hennes, og overtaler henne til å oppdra ham, samtidig som han spiller rollen som gudfar. Det tar ikke lang tid før Ynes selv er overbevist om at Davíd er et eksepsjonelt barn, med uvanlige ideer om verden rundt seg.  

Den førstefødte?

Den insisterende tittelen legger naturlig nok føringer på lesningen: en leter etter tegn, hint, spor, og ergrer seg over at en aldri gikk på søndagsskole. Ankomsten av et uventet — og uvanlig — barn er den mest åpenbare koblingen til evangeliene. Er Davíd den førstefødte eller en noe irriterende guttunge? Romanen kan leses som et tankeeksperiment om den kristne myten: Hvordan ville Jesus bli mottatt i en annen tid? Ville han bli anerkjent som profet, eller sendt bort til en skole for spesielle behov? Denne jakten på hint og nøkkelord blir etter hvert slitsom. Coetzee er en særdeles belest herre med mye kunnskap. I «Childhood...» planter han referanser til Bibelen, «Don Quixote», tyske folkeeventyr, matematikk og buddhisme. Blant annet. 

Som leser er det lett å føle seg ekskludert, at en går glipp av noe. Men samtidig er referansene så tilfeldige, at strukturene en prøver å putte på boka faller sammen, noe som igjen får en til å sette spørsmålstegn ved hvordan denne boka skal leses.

Trenger man dechiffrere romanen for å ha glede av den? Er Coetzee seriøs, eller leker han med oss? Er Novilla «det lovende landet» Australia, som han emigrerte til i 2006? Vanskelig å si. Mye i denne romanen forblir i det obskure.  

«Australia-bøkene»
Personlig er jeg stor fan av Coetzees tidlige bøker: «Michael K. Hans liv og tid», «Før barbarene kommer», «I det mørke landet»... Nettopp skildringen av rasekonflikter og maktkamp ga hans sørafrikanske bøker nerve. Men siden emigreringen til Australia har en annen, mer diffus stemme infiltrert Coetzees verker — populært kalt «Australia-bøkene». Her er utforskning av størrelser som statsborgerskap, nasjon og identitet iblandet meditasjoner og skjeve spøker over aldrende forfattere (ved navn John), uten at en helt tar poenget.  Det samme kan sies om «Childhood...»  

Paulo Coelho
Boka er strukturert rundt dagligdagse episoder i Novilla. Menneskene her er høflige, men ikke særlig hjelpsomme. De oppfordres til å glemme tidligere liv; særlig borgernes manglende interesse for sex frustrerer Simón. Fortellerstemmen er langsom, zen-aktig, ispedd «filosofisk-buddhistiske» spørsmål á la Paulo Coelho. Setningene er enkle og klare, som om Coetzee har sittet og slipt på hvert ord, med det resultat av prosaen framstår som stilisert og tørr: det føles ikke ekte.

Men romanen har noen fascinerende sider også. Davíds utallige spørsmål, hans naive blikk på verden, er bokas friskeste partier, og vel verdt å besøke flere ganger.

«Don Quixote» leses helt bokstavelig av lille Davíd, den tragiske ridderen blir hans helt og boka hans bibel. De mest fundamentale lover innen logikk og matematikk utfordres gjennom Davíds uventede spørsmål og koblinger. I hans hode er ikke tallene satt i system, snarere er de stjerner, og det er sprekker mellom dem, akkurat som det er sprekker i asfalten: «You don't understand! You don't remember anything! A number can fall out of the sky like Don Quixote when he fell down the crack.»  

Har J.M Coetzee gitt ut sin rareste bok så langt?

Uten humor
Davíds forståelse av Don Quixote er for denne leser romanens høydepunkt. Men dem er det ikke mange av. For på samme måte som Davíd ikke ser ironien i «Don Quixote», er nettopp ironi — og humor — så å si fraværende i «Childhood..».

En venter på at noe skal skje, at romanen skal bevege seg, gjøre noe, men etter endt lesning sitter jeg igjen med en følelse av ingenting.

«The Childhood of Jesus» faller mellom to stoler: Den er for triviell til å gjøre inntrykk som filosofi, og for kjedelig til å gjøre inntrykk som historiefortelling. Jeg vender heller tilbake til Michael K enn til Jesus.