Har kamera, vil gjerne

Dette er fem undereksponerte reisebrev. Fra Kairo, Normandie, Oslo, Paris og New York. Og selv om filmen, som er produsert på et skolissebudsjett, er barmhjertig kort, slåss banalitetene om plassen.

Den kampen står på lydsiden(kameraarbeidet veksler rent teknisk mellom halvbra og dårlig): Utenfor kamera, i lange monologer, gir rollepersonene til beste sine tanker og lengsler med hensyn til Kjærligheten. Vanlige spille-/dialogscener fins ikke, det bør vi kanhende være glade for.

Hvem de fotogene unge personene er, hvor de kommer fra og hva de vil, utover at de lengter etter kjærligheten, bryr ikke filmen seg med.

Etter hvert heller ikke undertegnede. Dette vil jeg helst glemme.