KAN BEDRE: Til å være en så dreven forfatter som Bjørnstad, er hans nyeste roman bemerkelsesverdig amatørmessig utført. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet lebo@dagbladet.no
KAN BEDRE: Til å være en så dreven forfatter som Bjørnstad, er hans nyeste roman bemerkelsesverdig amatørmessig utført. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet lebo@dagbladet.noVis mer

Har Ketil Bjørnstad helt mistet grepet?

Romanen «Ensomheten» er slapp og proppet med fordommer.

ANMELDELSE: Den lett tilårskomne tobarnsfaren Oscar Enger er bassist i Oslo-filharmonien. Kona forlot ham da hun oppdaget at han var utro. Vakre Susanne er fiolinist i samme orkester. Hun er elskerinnen til den kjente samfunnsdebattanten Holger. Med vekslende fortellerperspektiv har Bjørnstad har lagt opp til et parallelløp mellom de to, med referanser til et utall musikkstykker som et slags lim.

Ketil Bjørnstad skriver denne gang, forøvirg ikke ukjent i samtidslitteraturen, om utroskap. Han tar godt i.

Aseksuell
Hans hovedperson Oscar har vært mer eller mindre utro siden han giftet seg. Helst med ekspeditriser, hjelpepleiere og frisører — men også så langt opp på samfunnsstigen som en advokat. Oscars ukontrollerte sexappetitt forklares delvis med at han som ung mistet sin elskede i en ulykke, og derfor ser etter henne i alle kvinner. Susanne på sin side ble voldtatt da hun var seksten, et traume den gifte elskeren Holger har frigjort henne fra.  

Til tross for at boka handler om utroskap, er den blottet for erotiske scener — jeg vil si nærmest karakterisere den som aseksuell.

Det nærmeste vi kommer noe fysisk er en kort elskovstund mellom Susanne og Holger, med følgende lett uforståelige bilde: «De gjør bare det de er forutbestemt til å gjøre. De er broen mellom alle som er døde og alle som kommer. Og likevel skal de aldri lage barn sammen.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Rare refleksjoner
Ellers består boka hovedsakelig av Oscars erindringer, eller snarere oppramsinger, av hans mange erobringer - og hans refleksjoner rundt årsakene til dette. Avsluttet med et «dette tenkte Oscar da han...», for liksom å feste ham til handlingen.

Har Ketil Bjørnstad helt mistet grepet?

Refleksjonene består hovedsakelig av Nina Karin Monsen-aktige utfall mot «samtidens seksualiserte åpenhet». Her er det mye rart, for å si det mildt:

«Han har lagt merke til alle de middelaldrende kvinnene som har begynt å gå med langt, lyst hår, de nye programlederne på fjernsyn, eller redaktørene i avisene og bladene som fremstår som de reneste pornomodellene, som forsikrer at de fortsatt vasker huset sitt selv og passer på barna, uten hjelp fra Sverige eller Filippinene, men som mest virker klar til å gå på den røde løperen og drikke sjampis hver eneste dag.» 

Her er utfall mot kvinner hvis seksuelle frigjorthet «utviklet seg i takt med medias stadige grenseoverskridelser. For ikke å snakke om alle homsene som gikk på London Pub og lignende steder.» Også menn er ofre for samtidens umoral, men ifølge Oscar da hovedsakelig «Kunsthistorikerne, malerne, forfatterne, journalistene. Musikkprofessorene, anmelderne og kordirigentene! Alle var utro, for satan.» 

Upresist og ullent
Nå er det ikke sånn at en forfatter mener det samme som sine hovedpersoner. Bjørnstads slappe skrivestil gjør likevel at han sår tvil om det. Fortellerstemmen er så flytende, upresis og ullen. Som i den ekstremt overfladiske karakteristikken av Susannes elsker Holger. Han er samfunnsdebattant og islammotstander, og «kjemper mot et Europa som vil gå under om femti år.»  

Holger blir i følge boka misforstått og kalt rasist. Det er lett også å misforstå Bjørnstad. Spesielt med tanke på  de mange løsrevne påstandene han sniker inn i teksten: «Etter at Europa åpnet seg mot øst, kom alle villainnbruddene.» Eller «sjåføren i den skitne Norgestaxien, som lukter hvitløk og masala.»  

Disse rasistiske utfallene — som dukker opp helt umotivert og løsrevet fra handlingen - kommer fra ulike personer i teksten, så det kan ikke være for å karakterisere dem. Da står vi igjen med forfatterens karakteristikk av seg selv.