Det er et år siden Ari Behn tok sitt eget liv. Nyheten om hans død slo ned som et sjokk på kvelden 1. juledag. Det var ikke bare familie og venner som mistet noe kjært, en hel nasjon ble sterkt berørt av Aris bortgang.

Dagbladet har snakket med, og fått noen ord og tanker, fra tre av hans kunstnervenner.

Kunster Espen Eiborg ser tilbake på mange år å som venn med Ari Behn, fra kulturstiftelsen Volapük tidlig på 90-tallet:

- Unge kunstnerspirer

- Vi var unge kunstnerspirer og våkne drømmere som møttes for å diskutere og filosofere over eksistensens brutalisme. Ari skrev ofte små dikt i en liten svart notatblokk han alltid hadde med seg. Jeg var selv ung og drømmende, men minnes hvordan Ari alltid hadde et sitat eller noen ord med historisk tyngde som han kunne levere i enhver debatt.

Unge Espen Eiborg ble raskt betatt av Aris språklige kraft.

- Jeg traff på Ari igjen etter to tiår. Jeg hadde bodd flere år i New York, noen år i Paris og Milano. Vi var blitt voksne, begge to, begge bereiste globetrottere med kosmopolitiske ambisjoner og vyer for framtida. Vi skulle lage kunst, vi var kunsten, sier han.