Verdensøkonomien er ved bristepunktet. Mange, både i USA og Europa, mener at dette viser at liberalismen har feilet, og at løsningen er mer statlig kontroll over markedet. Men er dette riktig lærdom å trekke?

Opptakten til finanskrisen begynte for ti år siden, etter 11. september 2001. Terrorangrepene hadde gjort mange usikre, og det var tilbakegang i økonomien. For å gi økonomien en «boost», tok den amerikanske sentralbanken et radikalt grep: I løpet av under et år satte den styringsrenten ned fra 6,25 til 1,75 prosent. Liberalister advarte mot offentlig stimulering av økonomien. Billige penger ville gi en kortsiktig boom, men ville også ta ressurser vekk fra investering, drive forbruket opp og gjøre det fristende å ta opp store lån. Liberalister mente at økonomien burde få komme til hektene igjen på egen hånd. De ble ikke hørt.

Samtidig grep staten inn i økonomien for å fremme selveierskap av boliger. De statlige foretakene Fannie Mae og Freddie Mac hadde som mål å sørge for lån til de som ellers ikke hadde råd til det - selv med 1,75 prosent styringsrente. Fannie og Freddie var effektive, og millioner av innbyggere uten fast jobb og uten egenkapital fikk huslån. Igjen protesterte liberalistene. Ron Paul sa til House Financial Services Committee allerede 16. juli 2002 at «mange vil på sikt ikke klare å håndtere lånene sine» og at vi går mot «et smertefullt krasj i boligmarkedet». Men liberalistene ble ikke hørt.