VIKTIG JOBB: Å være i foreldrepermisjon er et privilegium. Det er også en svært viktig jobb som far bør ta en større del av, sånn at det ikke går utover likestilling og jobb, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
VIKTIG JOBB: Å være i foreldrepermisjon er et privilegium. Det er også en svært viktig jobb som far bør ta en større del av, sånn at det ikke går utover likestilling og jobb, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Foreldrepermisjonen

Har likestillingen gått tapt i ammetåkas navn?

Er det så feil at kvinner og menn blir verdsatt på lik linje både som omsorgspersoner og arbeidstakere?

Blogg

Et utvalg oppnevnt av regjeringen anbefaler å dele foreldrepermisjonen i (nesten) to (ni uker mer for kvinner av medisinske grunner.) Likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm er enig. Og selv om dette høres ut som det beste som har skjedd siden 1913, er mange kvinner i harnisk. Maria Berg Reinertsen spør seg til og med: Har feminismen gått tapt i likestillingens navn?

Men er det så feil at kvinner og menn blir verdsatt på lik linje både som omsorgspersoner og arbeidstakere? Vi kan si de fine ordene om valgfrihet, at «det må være opp til hver enkelt familie å bestemme selv hvor mye av permisjonen hun og han skal ta», men da glemmer vi nok en gang at det ikke er sånn verden fungerer. Når pappakvoten er 14 uker tar mannen 14 uker, når den er 10 uker så tar han 10 uker. Og det hjelper ikke at Erna Solberg er skuffet.

TEKSTFORFATTER: Miriam Larsen.
TEKSTFORFATTER: Miriam Larsen. Vis mer

Når et heterofilt par får barn blir det tatt for gitt at kvinnen skal være lengst hjemme, at hun skal ha lyst til det, og at hennes karriere er litt mindre viktig enn mannens. Karriere er forresten et ord som mange av kvinnene som kommenterer og applauderer kronikken til Reinertsen ikke liker å bruke. De har jobber, må vite, ikke karrierer. Karriere høres jo ambisiøst ut, og ambisiøse skal ikke vi kvinner være. Vi skal være myke, varme og moderlige og helst amme noen eller bake noe til en hver tid. Men hvis vi vil tjene like mye som menn (og det vil vi vel fortsatt?) så må vi faktisk jobbe like mye som dem. Og skal vi ha mulighet til å jobbe like mye som menn, må de passe på barna like mye som oss. Og det er fint, for da blir de like gode til det også

Artikkelen fortsetter under annonsen

«BIOLOGI!» roper mange nå. «Menn og kvinner er ikke like». Men forslaget er heller ikke at kvinner skal løpe rett ut i jobb før morkaken er presset ut eller navlestrengen kuttet. Det som foreslås av likestillingsombudet er at mor skal være i hjemme i tre uker før termin, seks uker etterpå, og så skal de resterende 40 ukene deles i to. 29 uker til sammen på mor, altså. Det blir seks og en halv måned etter at babyen er født. Seks og en halv måned er god nok tid til ganske mange kafébesøk, trilleturer og flere babysang-sessions enn et menneske har godt av.

BARNETS BESTE! er det tid for å rope ut nå. Men det er gjort forskning på at seks måneder er akkurat det som trengs. Etter det er det ikke så viktig om det er mor, far eller besteforeldre som passer barnet på dagtid, så lenge det er kompetente personer som barnet er trygg på.

Og så må vi rope igjen: AMMING! Etter seks og en halv måned kan man amme både før og etter jobb, og til og med i ammepausen om man vil. Hvis man synes amming er så viktig, da. (GISP!) Altså, amming er bra greier, men det er ikke sikkert at amming er så bra greier. Joda, masse forskning viser at barn som blir ammet til konfirmasjonsalder er ørlitegrann sunnere og smartere enn de som ikke blir det. Men dette er ikke nødvendigvis fordi de blir ammet, det kan også være fordi barn som allerede er bittelitt sunnere og smartere inni magen får mødre som renner over av melk. Barn som vokser opp i ressurssterke hjem blir også oftere ammet. Så hva som kom først, høna eller melken – det er det visst bare Gro Nylander som er sikker på.

Selv ammet jeg i fire måneder, så orket verken babyen eller jeg mer. Kommer han til å bli mindre intelligent eller få dårligere helse på grunn av mine manglende ammeevner? Hvis jeg trodde det var en reell sjanse for det, så hadde jeg selvfølgelig gjort alt i min makt for å fortsette. Men helsesøsteren min sa: «Slutt å være fortvilet, slutt å ha dårlig samvittighet. Funker det ikke, så funker det ikke. Babyen har mye mer nytte av flaske og en glad mamma enn han har av en deprimert og lakterende mor».

Kall meg koko, men jeg tok det rådet, jeg. Uten å spørre Kvinneguiden hva de synes om saken.

Jeg må legge til at foreløpig virker ikke min sønn dummere enn ammebarna, han virker i det hele tatt som en svært oppvakt 15 måneder gammel type, jeg vil faktisk si borderline geni, men her er det selvsagt vanskelig å være objektiv. Men vi får vente til han går i sjetteklasse og fortsatt ikke skjønner gangetabellen. Da kan ammemammaene godte seg over sine barn som har bedre karriereutsikter enn min semiammede noldus. Med mindre de har fått jenter, da.

Lenger sør i Europa er tre–fire måneder med mammaperm vanlig, i USA er du heldig om du får lønnet permisjon i det hele tatt. Det er ikke bra, og vi bør være takknemlig for våre fantastiske permisjonsordninger. Å være i foreldrepermisjon er et privilegium, og det er også en jobb – en svært viktig jobb. En svært viktig jobb som far bør ta en større del av, sånn at det ikke går utover likestilling og jobb.., nei jeg smeller til her, det var så gøy å skrive med CAPS LOCK: KARRIEREN til mor.

Jeg vil avslutte med noen ord fra Maria Berg Reinertsens melkedryppende kronikk:

«Men så, seks måneder senere, skal du plutselig lukke ørene, fylle en flaske med morsmelk, lete frem klærne som er blitt en størrelse for små og dra tilbake til jobben.»

Eh, ja.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook