Det begynner å komme innlegg og oppslag om all den oppmerksomhet som berørte etter gisselterroren i Algerie fikk. Hvorfor mobiliserer det norske samfunn og Statoil enorme ressurser for dem som rammes av denne tragedien, mens andre alvorlige situasjoner som skjer parallelt i tid knapt får spalteplass? Hvorfor møter toppolitikere og kongehus opp for å uttrykke medfølelse og fordømme terroren? Er mennesker som mistet sitt liv i terroren mer verdt enn de som tar sitt liv, eller omkommer i trafikkulykker? Etterlatte som opplever enkeltdødsfall kan stille seg slike spørsmål.

Svaret er selvfølgelig nei, men hendelsene har likevel ulike politiske konsekvenser. Terroren i Algerie får de store oppslagene fordi den, som 22. juli-terroren, rettet seg mot sentrale norske interesser, interesser av både verdimessig, økonomisk og politisk art. Menneskene som blir involvert i slike hendelser får en symbolsk betydning ut over det fryktelige at konkrete personer blir drept. Norge, og våre demokratiske og verdimessige grunnlagsverdier blir også angrepet, i tillegg til økonomiske interesser.

Det er derfor viktig at vi skiller denne politiske betydning fra den menneskelige. Dersom dette oversees risikerer vi at de som er rammet, rammes av en uberettiget kritikk fordi de får for stor oppmerksomhet. En ting er sikkert at de mange familier som ble rammet av den algeriske terroren har krav på god oppfølging og massiv menneskelig støtte i ettertid. Vi skal være glade for at Statoil har et godt oppfølgingsapparat som supplert med det offentlige helsevesen kan tilby best mulig oppfølging på kort og lang sikt. Samtidig skal vi vite at til tross for all den hjelp mennesker får etter slike dramatiske, livstruende hendelser, vil noen fortsette å slite.