Det begynner å komme innlegg og oppslag om all den oppmerksomhet som berørte etter gisselterroren i Algerie fikk. Hvorfor mobiliserer det norske samfunn og Statoil enorme ressurser for dem som rammes av denne tragedien, mens andre alvorlige situasjoner som skjer parallelt i tid knapt får spalteplass? Hvorfor møter toppolitikere og kongehus opp for å uttrykke medfølelse og fordømme terroren? Er mennesker som mistet sitt liv i terroren mer verdt enn de som tar sitt liv, eller omkommer i trafikkulykker? Etterlatte som opplever enkeltdødsfall kan stille seg slike spørsmål.

Svaret er selvfølgelig nei, men hendelsene har likevel ulike politiske konsekvenser. Terroren i Algerie får de store oppslagene fordi den, som 22. juli-terroren, rettet seg mot sentrale norske interesser, interesser av både verdimessig, økonomisk og politisk art. Menneskene som blir involvert i slike hendelser får en symbolsk betydning ut over det fryktelige at konkrete personer blir drept. Norge, og våre demokratiske og verdimessige grunnlagsverdier blir også angrepet, i tillegg til økonomiske interesser.

Det er derfor viktig at vi skiller denne politiske betydning fra den menneskelige. Dersom dette oversees risikerer vi at de som er rammet, rammes av en uberettiget kritikk fordi de får for stor oppmerksomhet. En ting er sikkert at de mange familier som ble rammet av den algeriske terroren har krav på god oppfølging og massiv menneskelig støtte i ettertid. Vi skal være glade for at Statoil har et godt oppfølgingsapparat som supplert med det offentlige helsevesen kan tilby best mulig oppfølging på kort og lang sikt. Samtidig skal vi vite at til tross for all den hjelp mennesker får etter slike dramatiske, livstruende hendelser, vil noen fortsette å slite.

Både etter 22. juli- og nå etter Algerie-terroren har det vært igangsatt planmessige tiltak for gruppene som ble rammet. Både overlevende og etterlatte har fått tilbud om individuelle og kollektive opplegg som forsøker å motvirke unødige ettervirkninger. For å fremme likemannsstøtte har blant annet mer enn 200 etterlatte etter 22. juli vært samlet til fire samlinger i etterkant, den siste i disse dager. Her har de mange tilstedeværende kunnet utveksle gode mestringsmetoder og felles erfaringer i tillegg til å få råd om mestring fra fagfolk med lang erfaring.

Fordi det har vært så mange berørte av 22. juli-terroren og de lever spredt over hele Norge vet vi at kvaliteten på oppfølgingstjenestene har variert. Gjennom forskning forsøker vi å lære mer om hva som var bra og hva som kan bli bedre, som opplevd av de kriserammede selv. Og norske myndigheter ønsker å lære for å bidra til tilpasset hjelp som den enkelte opplever som god.

Det er svært viktig at den samme offensive, utstrekkende arbeidsmetode som nå har blitt benyttet etter flere katastrofer må være til stede når enkeltfamilier opplever alvorlige krisesituasjoner som drap, selvmord, ulykker eller andre svært livstruende hendelser. Dette har blant annet Senter for Krisepsykologi arbeidet for i en årrekke, blant annet ved å kartlegge etterlattes erfaringer og behov etter selvmord, ulykker og andre plutselige dødsfall. Fremdeles er ikke systematisk og behovstilpasset oppfølging for alle godt nok sikret. For å sikre god oppfølging må det kommunale kriseapparatet ha en oppsøkende arbeidsmetode som sikrer at familien får hjelp over tid. God koordinering må sikre at ingen faller utenom, og medarbeidere som inngår i krisearbeidet må få styrket sin kompetanse for å møte familier i akuttsituasjonen og over tid. Dette er helt i tråd med det vi gjennom forskning har påvist som ønsker fra direkte berørte.

I stedet for at det skapes irritasjon og misunnelse i forhold til den oppfølging som gis etter terror / storhendelser (katastrofer), kan vi konstruktivt bruke læring fra disse situasjonene for å bedre oppfølging etter «hverdagslivets katastrofer». Målet vårt må være at de som direkte rammes av kriser og katastrofer, det være seg når en enkelt person omkommer i en ulykke eller mennesker mister sine i en storhendelse (ulykke), skal møtes med et best tilgjengelig og kompetent hjelpeapparat slik at de kjenner seg godt ivaretatt og unødvendige negative helsevirkninger unngås i størst mulig grad. Den gradvise kunnskapshevingen som skjer på kriseområdet må nå fram til alle, uavhengig av om krisen har liten eller stor politisk verdi. Om vi ennå ikke er helt i mål, skal vi verdsette at Norge er langt framme internasjonalt når det gjelder oppfølging av kriserammede. Vi har også en befolkning som har store forventninger til den norske velferdsstaten og den hjelp som skal være der om noe rammer dem.