Har Norge en religionspolitikk?

De siste ukenes mediedebatt om å tillatte hijab som del av politiuniformen og om «snikislamisering» har vist til fulle hvilken sprengkraft det er i religionspolitiske spørsmål. Sterke følelser og meningsutvekslinger var det også i diskusjonen om ytringsfrihet og forslaget om å forby krenkelse av «religiøse følelser». I begge disse sakene gjorde regjeringen helomvending etter å ha fått massiv kritikk. Også kuttet i støtte til Frelsesarmeens ungdomsorganisasjon fordi de ikke ville la homofile ha ledende stillinger i organisasjonen møtte sterk motstand. Det endte med at støtten ble opprettholdt. Teolog og religionsforsker Oddbjørn Leirvik har, med rette, påpekt at disse tre sakene viser manglende evne eller vilje til en konsistent religionspolitikk (innlegg i Dagbladet 28. februar). I kjølvannet av de samme tre sakene har Mellomkirkelig råd for Den norske kirke oppfordret regjeringen til å utrede norsk religionspolitikk.

Den vinglete håndteringen av disse sakene kan gi grunnlag for å spørre om Norge i det hele tatt har noen religionspolitikk. Og verre: Den siste tidens politiske helomvendinger viser at regjeringen har hatt manglende bevissthet om dilemmaer knyttet til grunnleggende menneskerettigheter, som religions- og livssynsfrihet, ytringsfrihet og vern mot diskriminering på grunnlag av blant annet religion, kjønn og seksuell legning. Men det er ikke bare disse tre sakene som viser at Norge mangler en helhetlig og gjennomtenkt religionspolitikk. I fjor ble en rekke sentrale religionspolitiske spørsmål behandlet av regjering og Storting uten at det ble gjort noe synlig forsøk på å se disse sakene i sammenheng. Felles også for disse sakene er at de berører sentrale menneskerettigheter som religions- og livssynsfriheten og vernet mot usaklig forskjellsbehandling (diskriminering), uten at disse rettighetene er tatt tilstrekkelig på alvor.

Den offentlige skolens KRL-fag har gjennomgått en rekke endringer siden innføringen av faget i 1997. Myndighetene foreslo i fjor at det skulle endres til «RLE-faget» for å nedtone den kristne profilen ytterligere. Dette skjedde etter at staten fikk et nytt smekk på fingrene da Den europeiske menneskerettighetsdomstolens flertall i 2007 kom til at den begrensede fritaksretten fungerer diskriminerende og krenker religionsfriheten. FNs menneskerettighetskomité hadde allerede påpekt dette i 2004. To norske, forskningsbaserte evalueringer av hvordan fritaksretten ble praktisert konkluderte med det samme i 2000. Det er pinlig at ikke staten selv har valgt en fagmodell som gir et trygt vern mot slike krenkelser av menneskerettighetene.

Selv om både FN-komiteen og menneskerettighetsdomstolen har påpekt den klare sammenhengen mellom skolens religionsundervisning, skolens formålsparagraf og statens nære forhold til majoritetskirken, har reformen av disse tre sentrale religionspolitiske sakene ikke blitt samordnet. Et offentlig utvalg som evaluerte skolens «kristne formålsparagraf» (Bostadutvalget) foreslo å erstatte denne med en paragraf som viste til felleverdier som støttes av både menneskerettigheter, ulike religioner og livssyn og som samtidig er sentrale i kristen og humanistisk arv. Regjeringen og stortingsflertallet gikk i fjor inn for en liknende versjon, men med en noe større vektlegging av kulturarvens betydning for verdigrunnlaget. Omtrent samtidig gikk regjering og Storting inn for en ny «verdiparagraf» i grunnloven uten noe synlig forsøk på samordning med den offentlige skolens nye formåls- og verdibestemmelse. Verdibestemmelsen for den norske stat viser bare til en forankring i «vår kristne og humanistiske arv».

Det ville være både klokere og sannere om grunnloven viste til at dette verdigrunnlaget også støttes av andre religioner og livssyn og av menneskerettighetene. For vi må jo anta at grunnverdier som menneskeverd, toleranse og solidaritet er blant det Stortinget mener er «vår kristne og humanistiske arv». Dette er jo, heldigvis, verdier som de fleste slutter opp om, ikke bare kristne og humanister. Da burde grunnloven vise til dette, i stedet for en slik ekskluderende formulering som nå er vedtatt. Både den nye «verdiparagrafen» for staten og andre sider ved det såkalte «Stat/kirke-kompromisset» ble vedtatt i sene nattetimer av kirkestatsråd Trond Giske i samråd med representanter for de ulike politiske partier, bare timer før regjeringens Stortingsmelding om saken skulle i trykken i fjor vår. Stat/kirke-kompromisset innebar en ny modell som verken var utredet eller drøftet i noen av høringene om saken. Med et pennestrøk forkastet topp-politikerne de hovedmodeller som hittil var blitt vurdert. Den norske kirke skulle ikke få en selvstendig rettslig status. Men samtidig skulle kirken, etter en intern demokratiseringsprosess, få utnevne biskoper selv. Samlet sett er dette en modell som verken er den flertallet i Kirkemøtet hadde gått inn for eller den flertallet av menighetsrådene i den offentlige høringen ønsket.

En kan for det første spørre om en slik politisk tautrekking i siste liten er en forsvarlig demokratisk behandling av et så sentralt spørsmål som forholdet mellom staten og Den norske kirke. Dessuten gir ikke kompromisset en god nok sikring av rettighetene til Den norske kirke som trossamfunn.

Politikerne har valgt en modell der et folkevalgt storting med representanter fra ulike religioner og livssyn skal gi en lov om et bestemt trossamfunns læregrunnlag og identitet, og der dette trossamfunnet ikke skal ha mulighet til å føre en sak for domstolen dersom det skulle oppleve sin selvstendighet i slike spørsmål truet. Dette gir til og med et svakere vern om kirkens selvstendighet enn den nye svenske modellen legger opp til.

Norge er forpliktet på menneskerettighetene, gjennom både internasjonale avtaler og bestemmelser i Grunnloven og annen norsk lov. En trygg sikring av disse rettighetene bør være mål og målestokk for en helhetlig og gjennomtenkt religionspolitikk. Da må de menneskerettslige utfordringene knyttet til ulike religionspolitiske saker klargjøres og drøftes i langt større grad enn det siste årets politiske behandlinger har vist evne eller vilje til. Vi trenger derfor, snarest mulig, et bredt sammensatt utvalgt som kan utrede grunnprinsipper for norsk religionspolitikk, samt hvordan disse best kan sikres en praksis på ulike samfunnsområder uten å komme i konflikt med sentrale menneskerettigheter. Som en del av denne utredningen bør det drøftes og klargjøres hvilken praksis Norge skal ha når det gjelder bruk av religiøse symboler i yrkes- og samfunnsliv.

Artikkelforfatteren er medarrangør for det åpne møtet «Særkrav vs. likebehandling? Om snikislamisering og religionsfrihet» i dag klokka 1800 på Litteraturhuset i Oslo.