DYSTRE FAKTA: Det tyske skipet Donau tok mellom 524 og 532 norske jøder til utryddelsesleirene. Jødene ble kjørt til Oslo havn med drosjer, jernbanevogner og lastebiler. Mennene kom i jernbanevogner (kuvogn) fra  Berg fangeleir utenfor Tønsberg, der de hadde vært ca. en måned. Kvinner og barn ble kjørt i drosjer. 767 ble deportert. Kun 30 overlevde. Sammenlignet med andre land, som f.eks. Danmark, ble få jøder reddet ut i Norge. 
Foto: Georg W. Fossum / SCANPIX
DYSTRE FAKTA: Det tyske skipet Donau tok mellom 524 og 532 norske jøder til utryddelsesleirene. Jødene ble kjørt til Oslo havn med drosjer, jernbanevogner og lastebiler. Mennene kom i jernbanevogner (kuvogn) fra Berg fangeleir utenfor Tønsberg, der de hadde vært ca. en måned. Kvinner og barn ble kjørt i drosjer. 767 ble deportert. Kun 30 overlevde. Sammenlignet med andre land, som f.eks. Danmark, ble få jøder reddet ut i Norge. Foto: Georg W. Fossum / SCANPIXVis mer

Har norsk litteratur glemt jødene?

I dag er det 70 år siden DS Donau la fra kai.

KOMMENTAR: I ettertid er det vanskelig å unngå å bli slått av logistikken i det hele: Arrestasjonen av alle mannlige jøder skjer i en landsomfattende aksjon i regi av det norske kriminalpolitiet og statspolitiet den 26. oktober 1942. Deretter midlertidig internering på Falstad, Berg og Bredtveit, før transport til Oslo på spesialrekvirerte tog.

Så fengsling av resten den jødiske befolkningen — kvinner, barn, eldre og syke — den 25. og 26. november 1942. I løpet av formiddagen den 26. november samles jødiske fanger fra hele landet på Utstikker 1 nedenfor Akershus festning.

Etterpå lister statspolitisjef Marthinsen i sin rapport opp navnene på de 524 norske jødene han har registrert om bord på Donau. Men vel framme i Auschwitz kvitterer man merkelig nok for 532 mottatte fanger fra Norge når transporten ankommer der den 1. desember. Noen må ha telt feil et sted.

DET ER VANLIG Å SI
at ingen helt kan vite hvordan det var å være øyenvitne til disse hendelsene. Eller at det er uklart hva vanlige nordmenn visste om det som skjedde.

Ingen av delene stemmer.

Den 3. desember kaller den illegale avisa Håndslag deportasjonene for «den skjendigste forbrytelse» i det okkuperte Norge. Kommunistavisa Friheten forteller om scener «sinnsyke i all sin redsel» på kaia før Donau dro. Hendelsene var så grusomme at «et øyenvidne aldri kommer til å glemme dem», fastslår Norske Nyheter.

«De fjerne redsler som vi leste om i barndommen — det babylonske fangenskap, trelldommen i Egypten, barnemordene i Betlehem — alt dette har blitt levende virkelighet i Norge vinteren 1942», utdyper London-Nytt.

Ingen skal være i tvil om hva framtida vil huske fra Norge i 1942, skriver Friheten: «1400 jøder [sic] stuvet sammen i kvegtransportbåter, mann skilt fra hustru, foreldre fra barn, småbarn og oldinger i fengsel fordi de er av en annen 'rase'. Det er minnene som alltid vil være forbundet med året 1942.»

SLIK GIKK DET IKKE. Kanskje er det et varsel at at jødedeportasjonene ikke ser ut til å ha blitt nevnt med et ord i de offisielle nyhetssendingene fra London høsten 1942. Når de få gjenlevende norske jødene kom hjem i 1945 var avisene riktignok fulle av nyheter om konsentrasjonsleirene. Men i 1948 ble den endelige frifinnelsen av politiinspektør Knut Rød kun nevnt i notiser. I 1949 toppes bestselgerlistene av bøker om Kompani Linge og Kon Tiki, omtrent som i dag. Når den etablerte norske krigshistorien meisles ut i trebindsverket «Norges krig» i årene 1947-1950, er jødene trygt plassert tilbake i birollen.

Eller som man så fint sier det i verket: «Selv en så rystende tragedie som denne [jødedeportasjonene] blir likevel bare en detalj i den avgrunn av brutalitet og råskap som tyskerne viste i sine fengsler.»

LITTERATUREN ER TIL FOR å huske. Det kollektive minnet pleide å være litteraturens aller viktigste oppgave: Å forevige i språket handlinger som fortjener å minnes, enten de er gode eller onde. Holocaust-litteraturen har spilt en nøkkelrolle i etterkrigstidas europeiske litteraturhistorie. Men i Norge er det vanskelig i det hele tatt å komme på skjønnlitterære verk som aktivt forholder seg til jødenes norske skjebne.

Et melodrama som Tatiana de Rosnays «Saras nøkkel», om forfølgelsen av franske jøder under andre verdenskrig, er en av de mest solgte bøkene her til lands de siste årene. Den store, bredt henvendte norske romanen om utslettelsen av den jødiske minoriteten i Norge finnes ikke.

Tidligere i høst kom Einar O. Risa med romanen «Maskineriet. Listene» på Tiden. Det er en sober tekst, som fokuser strengt på framveksten av jødeforfølgelsens tekniske apparat fram mot deportasjonen, fra Himmler og Heydrich fram til NS-regimets dekreter i tida før november 1942.

Boka har fått minimalt med oppmerksomhet. Kanskje skyldes det norske litterære feltets fordommer mot historiske romaner. Kanskje skyldes det en udefinert trøtthet i forhold til emnet. Eller kanskje skyldes det formen på Risas bok, som holder seg så tett til kildene sine at boka virker mer som en samling aktstykker enn en roman.

Den reine og blanke gjengivelsen av kildetekstene er likevel bokas sterkeste litterære kort. Det er snarere de små anstrøkene av romanaktighet som kjennes kleine — som om noen slår over i en overdrevent dramatisk og alvorlig stemme midt i en historie du ellers ikke orker høre.

I DEN NORSKE AKADEMISKE historieskrivingen har man stort sett forvaltet jødedeportasjonene ved ikke å snakke om dem. Det var så mye annet fælt som skjedde, det gjelder å sette ting i perspektiv.

I tekst etter tekst med ulne passivkonstruksjoner har historikerne nedtonet de norske politifolkenes rolle i arrestasjonene.

Folk måtte jo følge ordre. Mange politifolk gjorde faktisk sitt ytterste for å advare menneskene de var satt til å fengsle. Er det ikke egentlig vel så påfallende at jødene ikke hørte på advarslene de fikk? Hvorfor dro de ikke sin vei når de kunne? Var ikke det litt rart? Litt feigt, nesten?

Ingen annen bok de siste tiårene har gjort mer for å løfte jødiske erfaringer inn i norsk bevissthet enn Jo Benkows memoarbok «Fra synagogen til Løvebakken» (1985). Det hjerteskjærende kapittelet om splittelsen av familien i 1942 er klimaks i boka. Kapittelet er selvfølgelig hjerteskjærende på grunn av avskjeden mellom familiemedlemmene.

Men også fordi Benkow i sin beretning om familien som ble igjen i Oslo så tydelig har internalisert den umerkelige skyldforskyvningen som etter hver har preget majoritetens fortellinger.

«Hva var det som gikk galt?» spør Benkow. Som om forløpet og gjerningsmennene bak jødedeportasjonene fortsatt var en litt uklar sak. Hvorfor tok ikke moren ansvar og dro i tide? «Hun må ha gått i vranglås på en eller annen måte som det ikke er mulig for meg å forstå.» Som om noe av dette var hennes ansvar.

TEKSTENE SOM HAR BRUTT med den tradisjonelle fortolkningen har kommet utenfra historikerlauget. Herman Sachnowitz' «Det angår også deg» (1976) er den eneste av de store bestselgende krigsmemoarene i etterkrigstida som formulerer et jødisk perspektiv. Jahn Otto Johansens dokumentarroman «Det hendte også her» (1984) er skrevet med en hellig vrede på temaets vegne som fram til da hadde vært sjelden i norsk offentlighet. Steinar Lødings merkelige og svært nittitallsaktige roman «Erindringens tre» (1992) er et sjeldent unntak fra den skjønnlitterære tausheten på feltet.

Parallelt med dreiningene i den allmenne oppfatningen av jødedeportasjonen det siste tiåret har vi fått viktige utgivelser som Jan Erik Volds utgave av Ruth Maiers dagbok (2007) og Arne Vestbøs biografi om kjøpmannen Moritz Rabinowitz (2011).

Samt det udiskutable mesterverket om emnet: Espen Søbyes lille «Kathe, alltid vært i Norge» (2003). Den er ikke bare en av de beste bøkene skrevet i Norge det siste tiåret — den er også den eneste norske boken om jødeforfølgelsene som fullt ut er på høyde med seg toppene i den internasjonale Holocaust-litteraturen, i sin nitide opphenting av arkivariske fakta, den ene detaljen mer brutalt syngende enn den andre.

DE NORSKE HOLOCAUST-romanene lar like fullt vente på seg. Som Espen Søbye i boka om Kathe Lasnik gjør Einar O. Risa i «Maskineriet. Listene» sitt ytterste for å holde fast på kildene selv; det lille vi kan vite ut i fra de spredte levningene som fortsatt finnes i arkivene etter de norske jødene.

Grepet avspeiler en kulturell situasjon hvor mange av de mest grunnleggende fakta om det norske Holocaust fortsatt er ukjent både for fag- og legfolk. Men også retorisk varsomhet i møte med en historisk erfaring som ikke så lett lar seg formidle på tradisjonelt litterært vis.

For uansett hva avantgardistene sier, er romanen innlevelsens og identifikasjons form. Men hvem skal egentlig norske lesere identifisere seg med i en norsk holocaust-roman? Hvem er «vi», du og jeg, i en tekst om jødedeportasjonene i Norge? Og hvem er fortelleren?

I dag står den gamle jødiske gravlunden i Sofienbergparken i Oslo forlatt, som en påminnelse om de som skulle ha vært der for å pleie gravene. De som aldri fikk muligheten til å fortelle, eller være «vi».

KANSKJE ER DEN ultimate norske Holocaust-romanen sånn sett en spøkelsesroman — en beretning fra en skyggeaktig parallell virkelighet hvor det jødiske samfunnet i Norge fortsatt vokser uhindret, hvor det feires sabbat og kokes hønsesuppe både på Hønefoss og i Hammerfest, og hvor norske forfattere, blikkenslagere eller byråkrater jevnlig underholder hverandre med innforståtte vitser om sine jødiske bestemødre.

Alt dette finnes ikke.

Det tapet lever vi alle med hver eneste dag.

Det er bare ikke så lett for oss å skjønne hva det betyr.

Trygve Riiser Gundersen er litteraturviter og -anmelder i Dagbladet.

KILDER:
Ingjerd Veiden Brakstad: Jødeforfølgelsen i Norge. Omtale i årene 1942-1948. Masteroppgave UiO 2006.
Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker, Oslo 2011.
Oskar Mendelsohn: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 2, 1986.