Har overlevd både grønsjen og seg selv

Pearl Jam bygger formen foran 20-årsjubileet.

||| ALBUM: Grønsjens 20-årsjubileum nærmer seg.

Kurt Cobain er blitt en karaokesyngende karakter i et nytt dataspill.

Chris Cornell fra Soundgarden har på helt uvirkelig vis rotet bort solokarrieren sin på miksepulten til Timbaland - en slik karrieremanøver som bare kan reddes av en storstilt og vellykket gjenforening av gamlebandet.

Alice in Chains kommer med ny plate neste uke. Uten Layne Staley som døde i 2002, men det er visst ingen som hører forskjell på Staley og han nye vokalisten likevel. Trolig er det en bra ting.

Og her er Pearl Jam med sitt niende album — pertentlig formoppbyggende foran det som fort kan bli en storstilt 20-årsfeiring i 2011, med en planlagt dokumentarfilm regissert av Cameron Crowe og flere nyutgivelser i stil med den utmerkede oppussingen av debutalbumet «Ten» som kom tidligere i år.

Den stygge andungen
Pearl Jam er i stor grad historien om grønsjens stygge andunge, bandet som var «sellout» i Kurt Cobains øyne, mindre opptatt av den foretrukne undergrunnsestetikken og, kanskje derfor, altfor populære.

Det skulle de selv sette effektive stoppere for seinere, med en serie kompromissløse plater (deriblant den kraftig undervurderte «Vitalogy», men flest forglemmelige, spesielt «Binaural») som på litt ulike måter har beredt grunnen for det Pearl Jam vi hører nå. Ikke minst har de gjennom alle disse forglemmelige platene fått ristet av seg sin misforståtte «vanskelighet» etter å ha testet ut karriereselvmord systematisk på slutten av 90-tallet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Pearl Jam har aldri vært best i det eksperimentelle hjørnet. I det klassiske, derimot, er de ofte veldig gode.

Ikke så ulikt «Vs»
Nå kan de dyrke evnen til å lage en og annen smellvakker ballade, en kunst og ferdighet som voldte dem slike imageproblemer før. De kan dyrke de steinharde, aggressive, nesten litt melodisvake, men likevel påtrengende opp-i-trynet-rocklåtene som er helt fri for de episke, stålskimrende kvalitetene til tidlig Pearl Jam.

Og de klokkeklare, frådende vind-i-håret-poplåtene som er den «nye» kanalen for Eddie Vedders opprinnelige melodiøsitet og svai. Med andre ord — «Backspacer» er et album ikke så ulikt «Vs» i dynamikk og anatomi.

Det er slik sett et Pearl Jam på høyden vi hører på «Backspacer», med velfriserte energiutblåsninger som den Costello-duftende singelen «The Fixer» og punkboogien «Supersonic», eller mer dvelende, melodisk og klassisk rock som rykker i grønsjrøttene, som «Unthought Known» og noen avstikkere til et nesten Springsteensk balladeuttrykk.

Klassiske rockverdier
Mulig at Kurt Cobain ville ropt på sellout nå også om han var i live. På den annen side er han jo opptatt med å covre Bon Jovi i «Guitar Hero» akkurat nå, hvilket er like trist som det er artig.

I en slik sammenheng er kanskje ikke et solid album tuftet på klassiske rockverdier så galt, tross alt.

Har overlevd både grønsjen og seg selv