Har Pleasure fått podagra i funkfoten?

Pleasure er en pus. En litt sedat pus.

CD: I 2003 var Pleasure en av de artistene som dukket opp fra intet og ga norsk musikkliv håp. Fred Ball hadde bodd i London i årevis. Han hadde plukket opp et og annet produksjonstriks på klubbscenen, skjønt at, ja, white men can funk og så tilegnet seg det norsk musikkliv desperat trengte, og fortsatt trenger: popteft.

For ikke å snakke om en framtredende gi-faen-holdning, som slett ikke innebar at han ikke brydde seg om at plata var perfekt. Det var den. Han brydde seg bare ikke hva du og jeg syntes om den. Sunnere innstilling går det knapt an å ha, og det skadet heller ikke at gutten åpenbart hadde en Prince-/Michael Jackson-fetisj.

Electrocountry

Det har han fremdeles, selv om han på «Pleasure 2» ikke framstår som like sulten som for tre og et halvt år siden. Albumet er en elegant sammensausing av diskogrep og elektropop. Åpningssekvensen på «Out of Love» sveiser sammen rytmegrepene fra Blondies «Heart of Glass» med Heidrun Björnsdottirs ungpikeaktige vokal. «Throw It All Away» er en slags elektroclubcountrylåt, Air og Beck på stevnemøte på linedance-klubben. Det er rytmestatisk sexkitchy på «NYCSC» og «Bite The Beat» har, i tillegg til ekstrem Prince-kopisme, en interessant og repeterende epleknaselyd.

Mer rytme enn melodi

Likevel er plata verken like umiddelbar eller like frisk som forrige gang. Spissfindighetene har forsvunnet. Låtene blir etter hvert mer rytme enn melodi, og blir flatere, ikke frodigere, ved hver gjennomlytting. Og det som skulle ha vært trumfkortet, Brett Anderson-låta «Back To You» , høres ut som en blanding av seig Suede og rytmeløs triphop. Pleasure er fortsatt gøy, men det virker nesten som om han har vokst av seg frekkhetene som gjorde debuten til en norsk klassiker.

BALLGUTT: Fredrikstad-gutten Fred Ball har sluppet sitt andre soloalbum. Foto: Siv Johanne Seglem
BALLGUTT: Fredrikstad-gutten Fred Ball har sluppet sitt andre soloalbum. Foto: Siv Johanne Seglem Vis mer