ALL MAKT: Recep Tayyip Erdoğan mangler bare et titall stemmer for å få det flertallet som trengs for å samle makta i hans hender. Og de stemmene kan nok ordnes, skriver Erling Folkvord. Foto: Guven Yilmaz  / NTB Scanpix
ALL MAKT: Recep Tayyip Erdoğan mangler bare et titall stemmer for å få det flertallet som trengs for å samle makta i hans hender. Og de stemmene kan nok ordnes, skriver Erling Folkvord. Foto: Guven Yilmaz / NTB ScanpixVis mer

Har presidenten et forbilde?

Erdoğan er ikke en ny Hitler. Men det er likevel grunn til å vurdere om det er en viss metodelikhet.

Meninger

Historia gjentar seg ikke. En skal derfor være forsiktig med sammenlikninger. Enten det gjelder egen person eller andre. Derfor har Tyrkias president Tayyup Erdogan overrasket meg.

Det er vel kjent at han i flere år har arbeidd for å endre grunnloven og samle nesten all makt i presidents hender. På en pressekonferanse i januar 2016 fikk han på nytt kritiske spørsmål om hvorfor han vil gjøre dette. Den frittalende presidenten svara da at det både i dag og fra tidligere tider finnes eksempler på at dette har fungert bra i andre land: «Du ser det om du kaster et blikk på Hitlers Tyskland», sa han. Slik satte Erdogan en eventuell likhet mellom hans egne og Adolf Hitlers styringsmetoder på den offentlige dagsordenen. Erdogans uttalelse fikk bred medieomtale både i Europa og i USA.

Derfor kan det være verdt å se på hvordan Hitler ble en eneveldig hersker. Han var misfornøyd med valgresultatet i 1932. Og etter at han sjøl på lovlig vis ble utnevnt til Rikskansler i januar 1933, ba han presidenten skrive ut nyvalg. Riksdagsbrannen seks dager før det nye valget resulterte i Riksdagsbrannforordninga fra president Hindenburg. Den oppheva viktige menneskerettigheter og ga blant anna lovgrunnlag for fengsling av kommunister.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Tross gode forberedelser ga heller ikke dette valget det flertallet som Hitlers parti trengte. Da starta Hitler arbeidet med Loven for å avhjelpe folkets og rikets nød. Han understreka kristendommens betydning i tysk kultur da han la fram loven i Riksdagen. Den nye loven flytta Riksdagens lovgivende makt til regjeringa. Fordi hans eget parti ikke hadde nødvendig flertall i Riksdagen, gikk Hitler inn i forhandlinger med andre partier.

Før avstemninga ble alle kommunistpartiets representanter i Riksdagen fengsla. 26 av de sosialdemokratiske representantene var også i fengsel eller på flukt. Bare sosialdemokratenes leder, Otto Wels, talte mot loven. Han snakka direkte til Hitler: «Du kan ta fra oss våre liv og vår frihet. Men du kan ikke ta vår ære. Vi er forsvarsløse, men ikke uten ære.»

Riksdagen vedtok Hitlers nye lov 23. mars 1933. Forhandlingene med andre partier hadde ført fram. Blant de gjenværende representantene var det tilstrekkelig flertall. Propagandaminister Joseph Goebbels var fornøyd: «Myndigheten til føreren har nå blitt fullstendig etablert. Avstemninger blir ikke gjennomført lenger. Alt dette går mye fortere enn vi hadde våget å håpe på.» Otto Wells ble fratatt sitt tyske statsborgerskap noen måneder seinere. Og alt hadde foregått på lovlig måte.

President Erdogans Tyrkia er ikke det samme som Hitlers Tyskland. Og Erdogan er ikke en ny Hitler. Ut fra Erdogans egne ord i januar, kan det likevel være grunn til å vurdere om det er en viss metodelikhet i prosessen med å ta over makta.

56 av de 59 folkevalgte fra Det demokratiske folkepartiet (HDP) ble nylig fratatt sin parlamentariske immunitet. Det skjedde ved lovlig parlamentsvedtak. Derfor kan de nå stilles for retten og dømmes for «forbrytelser» de har begått. Forbrytelsene er taler, avisartikler, deltakelse i begravelser osv. Etter hvert som de blir dømt, må de forlate parlamentet.

Selahattin Demirtas kan i dagens Tyrkia komme i omtrent samme situasjon som Otto Wells i Hitlers Tyskland. Demirtas er medleder i Det demokratiske folkepartiet (HDP). For få dager siden ble han satt under tiltale med påstand om fem års fengsel. Påtalemyndigheta vil ha han dømt for politiske uttalelser. Tiltalen siterer en tale Demirtas holdt for tre år sia.

Tilsvarende straffesaker er allerede forberedt mot partifellene hans i parlamentet. De kan i løpet av noen måneder få omtrent den samme skjebnen som kommunistene og mange sosialdemokrater fikk i den tyske Riksdagen i 1933.

Om det skjer, mangler Erdogans parti noen få stemmer på tilstrekkelig flertall blant de gjenværende i parlamentet. Med støtte fra noen få i Det nasjonale aksjonspartiet (MHP) kan han da endre grunnloven på lovlig vis og samle all makt i sine egne hender. I verste fall kan Erdogans nærmeste medarbeidere da gjenta Joseph Goebbels ord fra 1933: «Myndigheten til føreren har nå blitt fullstendig etablert.»