Har Real Ones rett og slett mista grepet?

Gir ut to korte album samtidig, men ingen av dem holder mål.

TO KUNNE VÆRT EN: Real Ones gir ut to album samtidig. Det er unødvendig, mener vår anmelder. Foto: Christer Fasmer
TO KUNNE VÆRT EN: Real Ones gir ut to album samtidig. Det er unødvendig, mener vår anmelder. Foto: Christer FasmerVis mer

ALBUM: Det er tida for de store plateprosjektene. Noen dager etter Ole Paus' tre album i ett, «Avslutningen», kommer bergensgruppa Real Ones med to album samtidig.

Det er kanskje en gimmick, ok, men jeg skjønner altså ikke vitsen med å gi ut to album med seks låter hver på henholdsvis 27 og 25 minutter (pluss snaut seks minutter med stillhet).

Så forskjellige er de ikke at de ikke kunne utfylt hverandre og blitt et variert album med 12 låter - tilsammen 52 minutter med musikk. Samtidig kunne de fjernet litt daukjøtt.

Mangler de gode låtene
«Kveldsalbumet»
starter riktignok med en Real Ones-låt av beste merke, tittelsporet «Tonight Only Tonight» (signert vokalist og felespiller David Chelsom Vogt) - med ei frenetisk fele, oppfinnsomt gitarspill, HP Gundersens steelgitar og gode harmonier.

«The Morning After»

Real Ones

2 1 6
Plateselskap:

Breaking Records / Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Glimrende - så langt.

Men det største savnet på begge albumene melder seg raskt:

Hvor er de gode og ikke minst fengende låtene som har kjennetegnet dette bandet, som ga ut tre imponerende album i løpet av fem år: «This Is Camping» (2003), «Home With The Girls In The Morning» (2005) og «All For The Neighbourhood» (2008)?

Har Real Ones rett og slett mista grepet?

De tar seg riktignok inn igjen i den lettere Crosby, Stills & Nash-inspirerte sistelåta «I'm Not Mad It Happened», og «Separation Blues» har albumets beste tekst. Men «Flying Colours» er bare en kjedelig «jammelåt».

Ufokusert
«Dagen derpå»-albumet åpner med en overraskende tafatt og ufokusert «Young Man Afraid», og slik fortsetter det albumet ut. Tittelsporet «The Morning After» gir deg riktignok lyst til å stå opp, men du blir stående litt i stampe og får ikke så mye hjelp til å komme deg videre gjennom dagen.

I «Weak Man» har Jørgen Sandvik (vokal/gitar/tangenter/sitar) igjen formulert en kvikk tekst, men musikalsk er den ganske stillestående og seigtflytende - uten energi og engasjement.

Låtene på album nummer to glir liksom umerkelig inn i hverandre. Og - «The Best We Can» er faktisk ikke det beste de kan.

Mister seg sjøl
Real Ones har derimot hatt for vane å mikse folk, pop, rock og country med noen doser psykedelia, elektronika og verdensmusikk - det siste nå bare merkbart når den elektriske sitaren en sjelden gang tas fram.

«The Morning After»

Real Ones

2 1 6
Plateselskap:

Breaking Records / Musikkoperatørene

Se alle anmeldelser

Og de var gode på det.

Men i sin bestrebelse på å bli interessante og forsøksvis nyskapende, mister de her mye av seg sjøl. I forhold til tidligere framstår de som blodfattige, med snarlig behov for påfyll av livgivende væske.

Innadvendt
Begge de to albumene er bandets mest eksperimentelle - og dessverre også deres mest innadvendte.

Det er skuffende takter fra et i utgangspunktet svært oppegående band. Fjorårets «Real Ones & The Extended Family» - med en rekke gjesteartister, fra Stein Torleif Bjella og Lars Lillo-Stenberg til Razika - er for eksempel langt å foretrekke.

Har Real Ones rett og slett mista grepet?

Det er bare å ønske god bedring!

Real Ones har releasekonserter i Oslo og Bergen i dag og i morgen.