Har religion innhold?

I størsteparten av historia siden antikken har kirka med dens gud regjert vestlig kultur og intellektualitet med hard hand. Bl.a. har religiøs tro og kultdeltakelse vært påbudt ved lov fram til forholdsvis nylig. Sånt setter spor både i institusjoner og i sinn. I enkelte land, som Norge, tar sjølve Staten fortsatt stilling til omfattende religiøse spørsmål. Teologien har hatt status som «vitenskapenes dronning». Rester etter dette er at universitetene fortsatt holder seg med teologiske fakulteter og institutter som er basert på forpliktende doktriner fra antikken, mens man (sjølsagt) ikke har tilsvarende for astrologi (derimot astronomi) eller alkymi (derimot kjemi). I nyere tid har religion og teologi fått være antipositivismens gratispassasjerer i akademia, der også kontroll av bagasjen er blitt overlatt til dem sjøl (sml. bukken og havresekken). Teologien holder det gående i akademia ved hjelp av en tolkningskunst for egne tekster og doktriner som ville gjøre enhver ideologi stuerein dersom det skulle være tolkningsmessig (hermeneutisk) likhet for Loke og Tor. På religionens område nøyer de fleste akademikere og intellektuelle seg med å repetere de slagordene man har lært på skolen og i den religiøse propagandaen ellers. Mange støtter også religionens doktriner ved å stå som formelle støttemedlemmer, døpe sine barn osv.

I en pressa intellektuell situasjon er strategien fra religiøst hold nå å oppløse guden i røyk, damp og luft, samtidig som man beholder sine institusjonelle posisjoner (sml. Keiserens nye klær). Fra å braute hensynsløst i åndsliv og kultur forsøker de teologiske skredderne i flere fag å hjelpe guden med å gjemme seg bort i vitenskapenes musehull. I Dagbladet 3. juli oppløser J.A. Jørgensen og K-W. Sæther religionen til abstraksjoner som «den religiøse dimensjon», «religiøs virkelighet», «religiøse grunnideer» og «religiøse grunnspørsmål». Andre varianter er å definere religionen om til abstrakte begreper om «helhet», «mening», «undring» eller «kjærlighet», som om sånne begreper skulle være særegne for religion. Det svarer til slagordet i KrF & co. om «kristne grunnverdier», der dette mantraet fungerer som kledelig kostyme for mer bastante trosforestillingene som «verdiene» her er knytta til. De som vil ta seg bryet med å sjekke opp hva Den norske kirke faktisk står for ideologisk, enten man deltar i debatten om den eller ikke, kan for eksempel lese det gjeldende bekjennelsesskriftet «Den augsburgske konfesjon» (Confessio Augustana, ca. 50 sider, oversatt til norsk, med litt innsats vil mange intellektuelle klare det, men vær forberedt på alvorlige overraskelser!)

Gudene kan ikke med rimelighet omsettes i løs vekt, de er knytta til helt spesielle myter, doktriner og mentaliteter: historisk og ideologisk inngår de i «pakkeløsninger» som gjerne også inkluderer riter og moralske kodekser. Et abstrakt religions- eller gudsbegrep er sjølsagt fullstendig uangripelig innholdsmessig, rett og slett fordi det formelt sett ikke har noe innhold, men det kan desto bedre fungere som trojansk hest i kulturliv og propaganda for mer handfaste dogmer og doktriner som det gjerne likevel bærer med seg i buken. Et abstrakt gudsbegrep har for øvrig ingen relevans eller forklaringsfunksjon i forhold til verden eller menneskelig liv. Det forskyver bare spørsmålene, for eksempel om verdens hvorfor eller livets hvordan, inn i et tåkehav (gudens angivelige mysterium, skjulthet osv.) Å ordsette er ikke det samme som å forklare, med mindre man tror på ordmagi.

Man forsøker å gjøre religionen så tåkete og svevende at det ikke skal være konfliktområder mellom den og mer verdslig basert erfaring, fornuft og vitenskap. Men historia er full av sånne konflikter. Det nye er at i moderniteten er rollene som katt og mus blitt bytta om. Også Jørgensen og Sæther innrømmer en betydelig overlapping mellom religion og ordinær virkelighet, når de med tradisjonell religiøs retorikk snakker om en «inngripen fra en ekstra-empirisk virkelighet». Det må vel i så fall være den ordinære verden det gripes inn i, i form av angivelige undere og mirakler, oppstandelser fra de døde, himmelfarter osv. Det er jo heller ikke småtterier av «inngripen» som tilskrives gudene, inkludert den kristne: I de kristne bibeltekstene hevdes det bl.a. at den jødiske stammeguden har skapt hele verden, at han belærer (nokså ignorant) om hvordan verden henger sammen, at han gir utførlige (og til dels groteske) lover og regler for liv og samfunn, samt ikke minst at han fører blodige kriger til fordel for den jødiske folkegruppa. Det sistnevnte gjør Jesus en ny vri på i talene sine om et voldelig endetidsoppgjør mot jøder og andre som ikke vil underkaste seg hans eget ideologiske regime. Mange vil mene at sånt representerer dårlig allmenn moral. Og også moral har noe med forholdet til verden å gjøre.

Både religion og mer vitenskapelig orienterte livssyn bygger på visse forutsetninger og holdepunkter. Alle livssyn kan være mer eller mindre omfattende (holistiske), i religionene er de som regel svært omfattende. Det er ikke her at forskjellen ligger. Forskjellen ligger i hvilke elementer man baserer livssynet på, og hvordan man eventuelt konstruerer eller antyder helheten. Den type myte- og legendestoff som religionene bygger på, og som har varianter i alle kulturer og verdensdeler, har i dag større verdi som kulturhistorisk fenomenologi enn som kilder for sannhet og holdbar forståelse. De som konstruerte religionene var mer opptatt av å bekrefte og videreføre sine spesielle trosposisjoner, enn å behandle materialet på en måte som vi i dag ville kalle kritisk undersøkende.

Det er neppe holdbart å mene at forsøk på vitenskapelig orienterte helhetssyn har vært mindre prega av kritisk sjølrefleksjon enn tilsvarende i religionene. Ekstreme former for reduksjonistisk «scientisme» fins i dag neppe utafor fantasien og polemikken til ivrige religiøse apologeter. Og når det gjelder spørsmålet om reduksjonistisk ensidighet, kan lite eller ingenting i historia måle seg med religionene, inkludert kristendommen. Jesus og Paulus hevder for eksempel at religiøse hensyn er viktigere enn både velferd, liv og lemmer. Religionene er grunnleggende prisgitt omfattende og bastante doktriner som gjerne regnes som evig gyldige og åpenbart av gudene (sml. tilbudet om snittet i øyet/ bevisstheten i Dovregubbens hall). Mange vil mene at en sånn posisjon representerer dårlig intellektuell moral, i likhet med tilsvarende i politisk ideologi. I begge tilfeller har den slags vist seg å være svært farlig. Både religion og politisk ideologi som er basert på dogmer og bastante doktriner, fungerer som intellektuell prevensjon mot grunnleggende filosofisk og eksistensiell livsorientering.

«Både religion og politisk ideologi som er

basert på dogmer og bastante doktriner, fungerer som intellektuell prevensjon mot grunnleggende

filosofisk og eksistensiell livsorientering.»