I størsteparten av historia siden antikken har kirka med dens gud regjert vestlig kultur og intellektualitet med hard hand. Bl.a. har religiøs tro og kultdeltakelse vært påbudt ved lov fram til forholdsvis nylig. Sånt setter spor både i institusjoner og i sinn. I enkelte land, som Norge, tar sjølve Staten fortsatt stilling til omfattende religiøse spørsmål. Teologien har hatt status som «vitenskapenes dronning». Rester etter dette er at universitetene fortsatt holder seg med teologiske fakulteter og institutter som er basert på forpliktende doktriner fra antikken, mens man (sjølsagt) ikke har tilsvarende for astrologi (derimot astronomi) eller alkymi (derimot kjemi). I nyere tid har religion og teologi fått være antipositivismens gratispassasjerer i akademia, der også kontroll av bagasjen er blitt overlatt til dem sjøl (sml. bukken og havresekken). Teologien holder det gående i akademia ved hjelp av en tolkningskunst for egne tekster og doktriner som ville gjøre enhver ideologi stuerein dersom det skulle være tolkningsmessig (hermeneutisk) likhet for Loke og Tor. På religionens område nøyer de fleste akademikere og intellektuelle seg med å repetere de slagordene man har lært på skolen og i den religiøse propagandaen ellers. Mange støtter også religionens doktriner ved å stå som formelle støttemedlemmer, døpe sine barn osv.