Har studentene erkjennelseslyst?

Høstens rektorvalg ved Universitetet i Oslo gir en velkommen sjanse til en bred offentlig debatt om hva vi vil med høyere utdanning og forskning. Spørsmålet er om vi vil noe som helst, utover å holde de høyere lærestedene halvvarme som masseutdanningsinstitusjoner.

Legger vi ambisjonsnivået så lavt, kan vi gi opp å holde norsk forskning og undervisning på et akseptabelt europeisk nivå. Vi er på god vei allerede. At 50 professorater i medisin står ledige, ville i en normal europeisk kulturnasjon vært betraktet som et alvorlig faresignal. Hos oss varsler regjeringen nye forskningskutt.

Sommerens variant av den løpende debatt om universitetenes og høgskolenes kvalitet har endelig brakt inn studentens arbeidsetikk. Dette fokus er blitt uavviselig etter forsommerens ubehagelige nyheter om dramatiske stryk, særlig i høgskolesektoren. Gudmund Hernes satte fingeren på problemet når han i Dagbladet 6. juli oppfordret studentene {ndash} litt flåsete, selvsagt {ndash} til «å lese mer». I Dbl. 15.7. svarer NSU-leder David Baum.

David Baum har naturligvis rett i at viten til vilje ikke utelukkende ligger hos studentene. I mange år nå er universitetene i Norge bygd ned. Først flommet de over av kaskader av nye studenter, sendt dit av myndighetene som brukte universitetene som arbeidsmarkedregulerende tiltak. Dette taklet lærestedene bemerkelsesverdig bra, selv om både forskningsrettigheter for staben og kvalitet for studentene led merkbart. Nå er tiden inne til en restaurering. Men når flommen ebber, kommer kuttene. Det er regjeringens svar.

At resultatene mange steder er så dårlige, er et nasjonalt problem. David Baum vil ikke ha sittende på seg at norske studenter er late. Det er de naturligvis ikke. Men la meg ta litt hardt i for å skremme opp noen hellige kyr og skape litt overmoden uro blant velnærte norske studenter: Hvorfor så lite driv?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det må nå sies tydelig fra at studenter anno 1998 altfor sjelden oppviser selvstendig erkjennelseslyst. Og det er et problem med arbeidsdisiplinen. Disse to momenter henger sammen. Ofte spør jeg meg selv hva så mange gjør på et universitet når de ville bli lykkeligere mennesker av å gjøre noe annet. Noe av grunnen til at det er så mange livstrøtte studenter ligger i at pensum er blitt en fetisj ved norske lærersteder. Den sterke konsentrasjonen rundt pensum gir studentene en føring i retning av å råpugge akkurat det og det materialet {ndash} og intet annet. Det oppstår en slavisk pensumkultur der pensum blir et slags mantra.

Lærere til ex.phil. har opplevet å få kritikk i pausene for å gi for mye rom for diskusjon {ndash} det er ikke pensumrelevant! Det sier noe om den kultur som lenge har vært under utvikling. Denne pensumdyrkelsen fører ofte til at det studeres på en passiv innlærende måte, heller enn å se en tekst som en invitasjon til utfordring av egne ideer. Gjenfortellinger er en sak for folkeskolen. Gjennom dette intense pensumfokus tror studentene at sannheten ligger der og bare der, tilrettelagt for dem, så å si for alltid.

Denne holdning driver meg snart til vanvidd. Hvis noen sier pensum til meg en gang til, usikrer jeg min pistol. På mitt institutt teller vi sider for å holde oss til en mal. Og studentene passer på at vi ikke gir en side for mye! Norske studenter driver med selvundertrykking. De berøver seg selv en utdanning; de vil bare ha en eksamen. Mange søker etter den letteste måten å komme gjennom. Det er noe av kjernen i den dårlige kvalitet. Vær ærlig med dine folk, David Baum. Jeg er selv blitt meldt til mitt institutt for å gi studenter for mye å lese. Jeg led under illusjonen at stoffet var brennende interessant. Det var jo derfor jeg ville dele det med mine studenter!

Det skrives også altfor lite på norske universiteter, særlig på lavere nivåer. Det er sagt før og må hele tiden gjentas.

Vilje til viten er ikke primært et spørsmål om andres ansvar. Det kan bare delvis organiseres fram. Det er et spørsmål om egen motivasjon. Det gjelder å søke de intellektuelle utfordringer, ikke legge seg sløvt til rette i et slapt pensumkrav der man attpåtil gjør selektiv lesning til en kunst. Altfor mange på SV- og HF-fakultetene i dag burde heller søkt de profesjonsstudier der yrkesforbindelsen er mer direkte. Å be norske studenter av i dag å lese en hel bok, ikke de tilrettelagte fotostatkopierte deler av boka etter pensum, betraktes ofte som et overgrep. Er vi i ferd med å få en sutrende, pleietrengende studentmasse? Jeg finner ofte mer erkjennelsesdriv blant studenter fra u-land, som er takknemlige for det privilegium det er å få studere, enn blant matleie nordmenn. At vi har fått en pensumbesatt og fagforeningsfiksert studenttype som behandles med for mye snillisme, er åpenbart.

Studenter skal utfordres, ikke degges med. Er det håpløst gammeldags å vente mer intensitet? Hvis svaret er ja, er det like godt å gjøre alt om til profesjonsstudier av skoletypen. Universitetsideen vil da lide skibbrudd.

Studenter skal gjøres urolige. De skal kastes ut på de 70 000 favners dyp uten støtteordninger og klebrig pedagogisme. Studier er menneskelig vekst. Det gjør ofte vondt og koster forsakelser. Uten kriser, ingen skikkelig innsikt og vekst. Studenter skal ristes og rystes. Å behandle dem slik, er å ta dem menneskelig på alvor. Jeg spør hvorfor mange av lærerne nå opplever studenter oftere enn før ikke som medspillere i en erkjennelsesreise, men som fryktsomme pensumfetisjister, lett bedagelig, ikke sjelden nokså selvtilfredse kafeteriabesøkende uten gnist.

OK {ndash} jeg tar litt hardt i. Det er mange unntak, og det er lett å bli en selvpisker. Men {ndash} når David Baum skriver at vi trenger i dag et fokus på innholdet, kvaliteten i vårt utdanningssystem, så roper jeg: Glimrende! Begynn med dere selv, ærede studenter, så skal dere nok få nok av utfordringer av oss. Professorene er nemlig ikke så trøtte og konvensjonelle som dere ofte tror. Og hvis noen av oss ikke er så sterke i forelesningssalen, så rop ikke på den evindelige pedagogikken {ndash} pedagogiseringen av universitetet har nå nådd et nivå der det kan ligge i ro en stund. Pedagogisering er ofte et pseudosvar på studietrøtthet. Be om mer uro.

Hvorfor la alt komme til dere i forelesninger? Dere har jo hele verdenslitteraturen, alle klassikerne, verdens mest spennende forskningstidsskrifter. Der er det mye lys og varme. Den som glemmer at universitetet er og forblir verdens mest spennende sted, bør tenke på at det finnes nå andre arbeidsmuligheter utenfor dets vegger. Spar oss å legge skylden på andre for at det går så dårlig. Det er opp til hver enkelt å få noe ut av studietiden. Hold opp å klynke. Dere er voksne nå. Velkommen til semesterstart!