PÅ GAMLE TRAKTER: Forfatter Roy Jacobsen foran blokka han vokste opp i. Foto: Lars Eivind Bones
PÅ GAMLE TRAKTER: Forfatter Roy Jacobsen foran blokka han vokste opp i. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

- Har tenkt på «Vidunderbarn» siden fire-femårsalderen

Roy Jacobsen har latt sin nye roman suge av egne hjerterøtter.

(Dagbladet):

Les anmeldelse av «Vidunderbarn» her.

Les utdrag fra «Vidunderbarn» her.

 — Når jeg begynte å skrive «Vidunderbarn»? I fire-femårsalderen, tror jeg. Det er den type roman som liksom er sugd av egne hjerterøtter, dette her, sier Roy Jacobsen.

— Men jeg begynte ikke å skrive ut historien før i fjor vinter, fortsetter han.

— Jeg starter aldri før jeg har funnet «stemmen og ganglaget», men da kan det til gjengjeld gå veldig fort og intenst i noen måneder.

— Ketsjupflaskeprinsippet? Først ingenting, så ingenting og så alt?

— Omtrent. Selv om jeg ikke fysisk sitter og skriver hele tida, tenker jeg ikke på noe annet. Det er også den perioden der jeg antakelig ikke er hyggeligst å være sammen med. Jeg forsøker, men jeg blir veldig distré og fraværende.

Vis mer

— Boka kommer i august. Er det sånn at alle må lese «Seierherrene» fra 1991 før de får bæretillatelse for «Vidunderbarn»?

— Nei, og det er viktig for meg å få sagt akkurat det. «Vidunderbarn» er ikke en oppfølger til «Seierherrene», ingen fortsettelse av den historien. Men det går heller ikke an å se den som løsrevet fra «Seierherrene». Vi er på Årvoll i oppgangen ved siden av Roger'n i «Seierherrene»; tidsperioden er den samme og flere av bipersonene er med denne gang også. Slagordet må være «én verden og to bøker», jeg har ingen skrupler med å servere boka som «broren til «Seierherrene»» eller kanskje «søstera til «Seierherrene»».

— Vi møter en jentunge, Linda?

— Ja, hun kommer dumpende inn i denne minste av familier, Finn og moren hans, og snur opp ned på tilværelsen deres. Hun setter lys på helt nye sider ved virkeligheten deres og skaper forvirring og kaos.

— Vi er ved inngangen til det som Harald Heide-Steen jr. kalte «de latterlige 60-åra». Opplevde du dem slik?

— Som latterlige og mystiske og mye mer. 60-tallet var kulturrevolusjonens tiår i Norge, perioden da det skjedde store forandringer.. Ser du på et foto av en mann på 20 år i 1960, ser du en mann i hatt og frakk. Ser du et bilde av en 20-årig mann i 1970, ser du en ungdom. «Husmødre ble kvinner og menn ble gutter,» har jeg skrevet. Latterligheten var bare en del av det hele, men at det var overdrivelsenes tiår, er det iallfall ikke tvil om.

— Hva er det første politiske minnet du har?

— Faren min var med i fagbevegelsen, så for meg ble politikk nærmest en del av tapeten. Men det første er nok drapet på Kennedy i 63. Det sto helt klart for meg at noe hadde skjedd et sted langt borte, og uten at jeg helt hadde taket på hva det handlet om, skjønte jeg at det også angikk oss.