GLADGUTTER: André 3000 og Big Boi var i festhumør da de bød opp til dans foran 50.000 festivalgjengere. Foto: Kristian Ridder-Nielsen
GLADGUTTER: André 3000 og Big Boi var i festhumør da de bød opp til dans foran 50.000 festivalgjengere. Foto: Kristian Ridder-NielsenVis mer

Har til hensikt å sette fyr på Roskilde-publikummet

Outkast lykkes langt på vei med det.

KONSERT: (Roskilde) Da Øya-aktuelle André 3000 og Big Boi gjorde sin første konsert sammen siden 2007 under årets Coachella-festival, var reaksjonene relativt avmålte i etterkant. De fleste mente at et av hip hop-historiens mest etterlengtede comeback virket famlende og uinspirert.

Det har heldigvis gått noen måneder siden den vaklende turnéstarten, og det viser igjen. Det er lite som tyder på at Atlanta-duoen har noen andre hensikter enn å sette fyr på det håpefulle roskildepublikummet.

Pangåpning Åpningstospannet «B.O.B» og «Gasoline Dreams» gjør nettopp det. Krykker, flagg og alt annet som kan slenges i været, vaier i takt med 50.000 par hender. Dre, for tiden antrukket i en hvit pelslue, har publikum i sin hule hånd mens Big Boi jobber hardt på høyre flanke. De satser åpenbart alt på gjøre jobben alene. Bak seg har de kun en DJ, bassist og to kordamer. Scenepryden begrenser seg til en LED-tavle som for det meste står og hakker. Sjarmerende nedpå, får en si.

Bandets fremste våpen er selvsagt André 3000 overlegne egenskaper som rapper og underholder. «Ms. Jackson» blir den første store forløsningen før Dre og Big Boi kjører hver sine solosett. Først og fremst tuftet på materiale fra «Speakerboxxx/The Love Below».

Big Boi svinger seg elegant fra harde og kontante «Ghetto Musick» til den soul-marinerte Nummer en-låten, «The Way You Move», før Dre setter seg på scnenekanten og gjør «She Lives in My Lap». Avdelingen rundes selvsagt av med hans glansnummer «Hey Ya!». Naturligvis med det resultatet at et kollektivt Dyrskuepladsen går totalt bananas.

Balansekunst Outkast driver en vanskelig balansekunst. Det er åpenbart at det er de store kommersielle låtene som driver publikum, samtidig skinner det igjennom at det er det eldre materialet som ligger hjertet til bandmedlemmene nærmest. «Hootie Hoo» får virkelig gjengen på scenen til å gløde. Men det er ikke alle kampene de vinner. Pre «Stankonia»-materialet faller stort sett for døve ører.

Det er også litt synd at mye av dynamikken og nyansene i det ellers så varierte låtmaterialet deres forsvinner når vinden tar DJ-en. Det blir mest bass og beats. Men fest blir det, om enn med noen temperaturfall.