OMSTRIDT OG BEJUBLET: Tomas Espedal skriver fortrinnsvis med utgangspunkt i seg selv, et tema han stadig bruker med nye variasjoner. Foto: Anders Grønneberg
OMSTRIDT OG BEJUBLET: Tomas Espedal skriver fortrinnsvis med utgangspunkt i seg selv, et tema han stadig bruker med nye variasjoner. Foto: Anders GrønnebergVis mer

Den selvbiografiske romanens bestefar slår til:

Har Tomas Espedal gjort seg skyldig i litterært overgrep?

Blir innklagd for Aftenpostens moralombud.

Kommentar

DEN BOKSESONGEN vi er inne i, har på merkelig vis fått to hovedtemaer; fødsel og død. Naturlig nok er det mest unge kvinner som skriver romaner innen det som er blitt kalt barselbølgen, mens unge og eldre menn filosoferer over dødens vesen og uavvendelighet. Bernhard Ellefsen og Jostein Gaarder er to av flere eksempler på det siste. Og nå kommer Tomas Espedal med romanen «Elsken», som er et egennavn, en pussig krysning av elskov og kjærligheten. Det handler både om graviditet og selvmord.

TOMAS ESPEDAL ER den moderne selvbiografiske romanens bestefar. Helt fra debuten i 1988 har forfatterskapet hans stått i nær forbindelse med hans privatliv. Hans liv med kone, barn, kjærester, venner og kolleger har vært et tema med variasjoner. Espedal har alltid vært en kritikerfavoritt og har tre ganger vært innstilt til Nordisk Råds Litteraturpris. Til tross for suksessen har ingen anmeldere hittil «tatt ham ned», som det heter, og for eksempel slaktet hans hang til sentimentalitet, selvmedlidenhet og dyrking av egen person.

DETTE ER SELVSAGT fordi Espedal er en god forfatter, som evner å gi sine erfaringer almen interesse. Men i «Elsken» har han skildret en episode som blir hevdet å ligge så tett innpå virkeligheten at den har vakt protester. En kvinne anmelder hovedpersonen «Jeg» (ja, han heter faktisk det) for voldtekt. Etter et sitat av åpningslinjen i Franz Kafkas «Prosessen», får vi høre at Jeg blir innkalt til politiforhør. Han bedyrer sin uskyld, både overfor politiet og leserne, og saken blir henlagt.

NÅ VISER DET seg at en kvinne for et års tid siden anmeldte Tomas Espedal for voldtekt. Hun mener at hun er gjenkjennelig i boka, og saken har havnet hos Aftenpostens litterære moralombud Ingunn Økland. Akkurat som hun gjorde i forbindelse med Vigdis Hjorths «Arv og miljø», har Økland drevet undersøkende nyhetsjournalistikk og spadd fram bevis for at Espedal ble anmeldt til politiet. Espedal er blitt intervjuet, og har vært såpass utaktisk at han straks innrømmet at hendelsen er hentet fra virkeligheten. Han sier til og med at han har skrevet dette for å «forsvare meg mot rykter».

HAN HAR MED andre ord frivillig stilt seg i Aftenpostens gapestokk. Igjen reises spørsmålet om hvor langt en forfatter kan gå i å bruke andre mennesker i skjønnlitterær sammenheng. Vi har sett flere eksempler de siste åra på at folk som kunne fortsatt å nyte sin relative anonymitet, har stått fram og anklagd forfattere som Rønnaug Kleiva, Hanne Ørstavik og Geir Gulliksen for å misbruke levende modeller. De oppnår ikke stort annet enn å eksponere seg. Ingen norsk rett vil dømme en romanforfatter for injurier. Men man kan forstå kvinnens fortvilelse over måten Espedal skildrer en romanfigur som han offentlig vedgår er identisk med henne. Mot karakteristikken i boka blir hun stående forsvarsløs.

AKSEL SANDEMOSE hevdet i alle år at han hadde myrdet en mann som het John Wakefield. Det har aldri latt seg bevise. I forhold til Sandemose blir de fleste nyere forfatteres synderegister og rykte ganske puslete. De skriver om hverandre og sitt liv. Espedal har skrevet om Knausgård og vice versa. Noen ganger går det over stokker og stein. Knausgård forteller i «Min kamp 5» hvordan han ble anklagd for voldtekt av en kvinne – uten at han ble politianmeldt. Episoden skal ha foregått på et nachspiel hos Tomas Espedal. Verden er ikke stor.

SKRIVER ESPEDAL om seg selv i «Elsken»? Det gjør han sikkert, som alltid. Men boka kan også oppleves som et forsøk på å bryte mønsteret og skape en romanfigur forfatteren har en viss avstand til. I så fall burde han droppet de sju sidene om voldstektsanklagen, som uansett oppleves som utenpåklistret i forhold til resten av fortellingen. Særlig hvis dette bare er tatt med for å prosedere en sak som allerede er henlagt.