Hår under føttene

«Dragens tårer» er fortellingen om Karaint fra Krugant. Han er født med tre fingre og hår i ansiktet, og da et fremmed skip legger til land med rykter om demoner blir Karain fordrevet fra folket sitt.

Ute i skauen treffer han de aparte skogvordene Loke, Bile, Vile og Bul, og sammen legger de ut på leting etter roten høvding Gamle trenger for å kunne kalle på våren og stoppe Evigvinteren som gradvis legger verden i sin istvinge. Midt under dette kappløpet med tida forvandler Karain seg til Fuglemannen, profeten ungjenta Kirgit og klippefolket har ventet på.

Bull-Hansen skriver lett, handlingen flyter greit og språket virker «riktig», dvs. arkaisk. Men jeg har det med fantasy som med latinamerikanske slektskrøniker av det magisk-realistiske slaget. Jeg skjønner aldri hvem som er hvem og hvorfor hvem gjør hva mot hvem. Det hele blir liksom en dårlig episode av «The Julekalender», og jeg kan ikke fatte at noen lar seg underholde av historier om kortvokste typer med hår under føttene som kauker rundt på leiting etter en gralsvariasjon. For meg er og blir fantasy ubegripelig. Så hvor god «Dragens tårer» er overlater jeg å bedømme til alle som camper i utmarka kledd i skinnfellsurrogater og ulltepper og stiller hverandre kinkige spørsmål om trollmenn og drager. Nå venter jeg bare på argumentene om at fantasy er eventyr og at eventyr er evigaktuelle, at de handler om kampen mellom godt og vondt osv. Greit nok, men må de hande om krøplinger med fiskeskjell i ansiktet?