NYE STUDENTER: Kanskje ikke like høytidelig som tidligere tiders immatrikuleringer, men de nye studentene er fortsatt like fulle av forventning. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.
NYE STUDENTER: Kanskje ikke like høytidelig som tidligere tiders immatrikuleringer, men de nye studentene er fortsatt like fulle av forventning. Foto: Erlend Aas / SCANPIX.Vis mer

Har utviklet det norske samfunnet siden 1811

Universitetet i Oslo er kunnskapens norske tempel.

KOMMENTAR: 1. september 1961: Akkompagnert av hyllingsmarsjen fra Sigurd Jorsalfar av Edvard Grieg, tok jeg mitt første steg mot Universitetet i Oslos hellige haller. Immatrikuleringen var en merkedag i mitt liv.

På hodet satt den svarte lua og silkedusken lå på skuldra. Dress, hvit skjorte og slips hadde jeg ikledd meg på Heim for landsungdom i Nordahl Bruns gate.

Slik skred jeg sammen med et tusentall andre nyslåtte studenter gjennom universitetshagen og inn på Universitetsplassen.

Mellom søylene på Domus Media sto rektor Johan T. Ruud i sin mørkeblå fløyelskåpe sammen med en like kåpekledd universitetsdirektør Olav Meidell Trovik og dekanene. Etter høystemte taler og nasjonal sang av Den Norske Studentersangforening, fikk jeg mitt akademiske borgerbrev som stud.philol. i Aulaen.

Både lua og borgerbrevet er for lengst stuet bort i et skap, som relikvier fra en forgangen tid som så mange akademiske symboler.

Men det vekker minner om denne dagen når jeg pløyer meg gjennom ni bind av historieverket som gis ut til Universitetets 200-årsjubileum, under professor John Peter Collets ledelse.

Den varme høstdagen for 50 år siden var starten på ei ny tid ikke bare for meg, men for det universitetet jeg har hatt et livslangt forhold til.

Sett i 200 års perspektiv representerer det nye på 1960-tallet brudd som er mer dramatisk enn noe annet forandring ved universitetet. Det medførte en demokratisering av høyere utdanning og av universitetet selv. Nye sosiale grupper ble integrert i utdanningssystemet, samtidig som samfunnets etterspørsel etter utdanning tok nye veier og ble langt mer mangfoldig enn i perioden før.

Som kunnskapsrevolusjon var det et langt skritt på moderniseringens vei.

JEG MØTTE OPP TIL en immatrikuleringsseremoni som ennå var en refleks av det klassiske kunnskapssamfunnet. Den hadde sine røtter i tradisjoner tilbake til 1700-tallets opplysningsideer som var utgangspunktet for UiO.

Universitetet var opprinnelig en skole for en selvrekrutterende elite som styrte landet som embetsmenn, og som i den egenskap også ble stortingsrepresentanter og statsråder, og som bestemte hva som var de rådende dannelsesidealene i samfunnet.

Dette systemet ble rett nok modifisert på slutten av 1800-tallet da bøndene gjennom Venstre-staten krevde sin plass i politikken og forlangte rom for sine tradisjoner i en kultur som fortsatt var preget av landets 400-årige fellesskap med Danmark.

Denne revolusjonen hadde utvidet rekrutteringsgrunnlaget også for studentene ved universitetet, men uten at antallet studenter vokste nevneverdig.

Ennå i 1961 levde forestillingene om den frie akademiske republikk, mange «lå ved universitetet» både vel og lenge. Fagene som ble studert tok først og fremst sikte på stillinger i det statlige apparat, men ikke i samme grad som de første 60- 70 år av universitetets eksistens.

De fleste studerte jus, filologi og realfag, mens teologien var i tilbakegang og medisinen hadde fått sine inntaksbegrensninger. Samfunnsfagene i moderne utgave var i startfasen, og skulle de nærmeste åra vokse i antall studenter og antall fag.

JEG VAR DEN FØRSTE student i min nærmeste familie, og den eneste fra mitt hjemsted ved UiO dette året. De som valgte en akademisk vei derfra via Steinkjer off. landsgymnas, valgte som regel NTH i Trondheim eller NLH på Ås.

Knapt noen hadde valgt filologien. Rundt 1960 var det et ekspanderende fagområde, og ved siden av medisin og realfag hadde filologistudentene de beste karakterene til examen artium.

Ennå var det bare tre- fire prosent av årskullene som fortsatte på gymnaset.

I løpet av min studietid skjedde også en revolusjon i så henseende. I dag tar bortimot halvparten av årskullene høyere utdannelse, enten de vokser opp i by eller bygd. Og UiO har fått en rekke konkurrenter både med og uten universitetsstatus.

Denne revolusjonen har endret universitetets karakter som undervisnings- og forskningsinstitusjon. Men en annen viktig intern revolusjon skjedde i begynnelsen av 1900-tallet da UiO også ble et forskningsuniversitet, initiert av den legendariske rektor W.C. Brøgger.

I dag er et hovedspørsmål hvordan universitetet greier å kombinere de to oppgavene: Fra å være et universitet for en sosial og kulturell elite, har masseuniversitetet utvidet studentmassen også når det gjelder intellektuelle forutsetninger.

Samtidig er forskning en elitevirksomhet. UiO skal konkurrere med de beste i verden, og gjør det.

Diskusjonen om hvordan dette dilemmaet burde løses og er blitt løst, er et sentralt tema i historieverket.

MEN NI BINDS HISTORIE om en av samfunnets viktigste institusjoner må nødvendigvis omfatte mye mer.

Vi kan lese verket som en institusjonshistorie og som en vitenskapshistorie. Det kan leses som en studenthistorie, som en historie om professorene.

Men den kan også leses som norgeshistorie. Det er som det jeg vil skissere noen utviklingstrekk gjennom 200 år.

Universitetet har spilt en stor rolle i landets utvikling fra første stund. Allerede starten er eksepsjonell: Universitetet ble til som resultat av den største pengeinnsamling i landets historie.

Ifølge professor John Peter Collett, som har skrevet tilblivelseshistorien, fungerte innsamlingen som en folkeavstemning, og kravet om eget universitet var i strid med kongen, Fredrik 6.s ønske. Han måtte simpelthen bøye seg for det norske folk. Det ga institusjonen en egenartet legitimitet, som kom til nytte da landet skulle hegne om sin nyvunne selvstendighet, rett nok i union med Sverige, etter 1814.

Universitetet ble selve institusjonen for et uavhengig Norge.

De første åra ble universitetets fødselsdag, den 2. september, nærmest landets fødselsdag, og feiret slik vi seinere kom til å feire 17. mai. Slik sett knytter UiO - eller Det Kongelige Fredriks Universitet, som det het til slutten av 1930-åra - seg tett til den norske nasjonen.

Allerede i 1814 markerte noen av de sju professorene seg under arbeidet med Grunnloven på Eidsvoll. Siden har samspillet mellom universitetet og samfunnet vært så nært at rektor Ole Petter Ottersen ved flere anledninger under jubileet har stilt spørsmålet om hva Norge hadde vært uten et eget universitet og et selvstendig akademisk liv.

Og svaret er, naturligvis: Det hadde vært noe helt annet.

Bevisstheten om vår historie, kulturen, språket vårt er intimt koblet sammen med virksomheten ved universitetet. Ideen om velferdsstaten kommer herfra, og dens retning er justert som følge av forskning ved UiO.

Rettsstaten er utviklet av universitetsutdannede jurister, styringen av statsøkonomien bygger på kunnskap utviklet der, nye ideer om organisasjon og produkter kommer fra UiO.

Selv årets 150-årsjubilant, Fridtjof Nansen, hadde sterk tilknytning til universitetet, både som utforsker av ukjente områder på kloden og som vitenskapsmann i verdensklasse. Nå har han fått sin byste i universitets hage.

DEN SOM I HISTORIEVERKET tydeligst viser dette samspillet, er professor Jan Eivind Myhre, som har skrevet bind åtte. Han har fulgt kandidatene som er uteksaminert fra universitetet ut i samfunnet for å få tak på hva de har bidratt med til landets utvikling og framgang.

Det er blitt et fascinerende bilde av Norge sett gjennom de tusener av jurister, teologer, leger, lektorer og samfunnsvitere av mange slag som har vært kunnskapsbærere gjennom disse 200 åra.

Han beskriver dem som grupper horisontalt og vertikalt, som fagfelt og som hierarki. Han har studert dem som styringselite, som kulturell elite, som et nettverk av bærere av felles verdier, ja som slektninger.

Til sammen stiger det fram av de ni bindene en samfunnsinstitusjon som ikke alltid setter så tydelige stempel på samfunnsutviklingen som den i virkeligheten gjør, som tidvis lever sitt eget liv, fjernt fra folk flest, men som direkte og indirekte fortjener en plass som en samfunnsinstitusjon i første rekke.

Kan vi snakke om «den femte statsmakt»?