OFFISIELT:  En preget Ap-leder Jonas Gahr Støre deltar på den offisielle minnemarkeringen av 22. juli. Det fulle bildet er annerledes, mener Marie Simonsen.  Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
OFFISIELT: En preget Ap-leder Jonas Gahr Støre deltar på den offisielle minnemarkeringen av 22. juli. Det fulle bildet er annerledes, mener Marie Simonsen. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Har vi allerede glemt?

Vi må aldri glemme. Men er vi enige om hva vi må huske, spør Marie Simonsen.

Kommentar

Støttegruppene vil at de offentlige markeringene av 22. juli skal tones ned etter femårsdagen neste år. Folk vil fortsette å samles og minnes mellom de runde merkedagene, men det vil skje i privat regi og dermed uten den medieoppmerksomheten som har fulgt med. Det er naturlig. Mange direkte berørte vil føle lettelse over å slippe den årlige invasjonen av analyser og kommentarer til en personlig tragedie.

Det vil alltid være en dobbelthet rundt hva nordmenn har tatt med seg fra 22. juli, selv om de offisielle talene stadig prøver å skape en omforent sannhet om at vi står sammen i kampen mot ekstremisme. Det er en sannhet med åpenbare modifikasjoner. Vi skal aldri glemme betyr ikke det samme for alle.
For noen er det et løfte til de døde om å bringe videre deres engasjement og fortsette å bekjempe de krefter som utløste massemord; for andre er det simpelthen en visshet om at man aldri vil glemme det som skjedde, uten noen politisk refleksjon, eller tvert om, en avsky for udåden, men ikke meningene. Noen vil helst at gjerningsmannen aldri skal nevnes ved navn; andre mener vi har vært for tilbakeholdne og respektfulle. Noen mener fortsatt han var utilregnelig, en galskap utløst av gale ideer. Andre mener det er en hån mot ofrene å kalle ham syk. Det ville være som en naturkatastrofe, en tsunami, og gjøre det hele meningsløst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva vi allerede har glemt: I de dagene da hele nasjonen var samlet i rosetog, sa Jens Stoltenberg at det igjen vil komme en tid hvor vi er uenige, motsetninger kommer til syne og verdiene vi toget for, blir satt på prøve. Fire år etter har den tida for lengst kommet. Det er ikke uvanlig å se kommentarer på nettet som; jeg tar avstand fra hva ABB gjorde, men...Ideene som foret en massemorder, er overraskende lite kontroversielle i sosiale medier og kommentarfelt så lenge man tar avstand fra vold. Det brutale hatet mot innvandring, Ap og feminisme er ofte like direkte uttalt som i hans manifest. Håpet om at folk etter 22. juli skulle ta til motmæle, er forstummet i frykten for å bli stemplet som politisk korrekt, selv om det snart er ensbetydende med nevnte posisjoner.

Hva vi allerede har glemt: Stoltenberg sa vi skulle møte terroren med mer demokrati og mer åpenhet. Men han tilføyde; men aldri naivitet. Den tilføyelsen har ikke myndighetene glemt. Politiet bevæpnes. Stortingets bevilgninger til beredskap er på rekordnivå, uten å imponere Riksrevisjonen det grann. Pressens kilder jaktes på i en grad vi ikke ville akseptert før 22. juli. I terrorens navn er vi villig til å fire på prinsipper verden beundret oss for å holde fast ved for fire år sida.

Hva vi allerede har glemt: 22.juli-senteret viser hvilken viktig demokratisk rolle pressen har. Pressens dokumentasjon er uvurderlig i et historisk perspektiv, men også i nåtid. Hadde Gjørv-kommisjonen en gang blitt nedsatt uten pressens avsløringer av manglende beredskap, eller hadde retten revurdert tilregnelighetsspørsmålet? Det er snarere spørsmål om historien inneholder svarte hull, fordi norsk presse var for personlig berørt og respektfull. Mange pressefolk antyder det i dag og angrer, selv om det var forståelig den dagen og tida som fulgte. Likevel blir pressen stadig fremstilt som brysom av myndigheter som har interesse av ikke å bli kikket i kortene, uten at folk reagerer, eller innser hvilke demokratiske verdier som står på spill når kildevernet trues.

Hva vi allerede har glemt: Terroristens angrep på det flerkulturelle Norge utløste i to sekunder en hyllest til mangfold. Flere sto fram og sa beskjemmet at de hadde trodd det var islamister som angrep regjeringskvartalet. Fire år etter er det igjen legitimt å mistenke norske muslimer for å være iboende terrorister. Når regjeringen snakker om radikalisering, mener man bare muslimer, ikke etniske nordmenn på Oslo vest. PST mener høyreekstreme ikke er et problem. Det mente de heller ikke før 22. juli.

Hukommelsestapet skyldes at historien om 22. juli er den om nasjonens fellesskap, ikke om strid og utenforskap, og den har vært videreført i alle offisielle markeringer siden. Det har vært historien om ofrene, om det grusomme som fant sted. På mange måter som en naturkatastrofe, som en tsunami. Det er fortsatt tverrpolitisk borgfred om ikke å fremheve at det var enkelte bestemte ideer som ble angrepet den dagen, og som det er stor uenighet om, selv i Stortingets sentrumsorienterte politiske landskap.

Det vil kanskje hjelpe på hukommelsen om 22. juli mister sitt offisiøse preg og blir en hendelse man kan diskutere uten å ty til følelser. Det var en unntakstilstand som krevde at vi sto sammen den fatale sommeren. Nå er den over, og vi må erkjenne at det er uenighet om budskapet fra 22. juli utover hvordan minnesmerket skal se ut.

Det er det vi ikke må glemme.