Debatt: Syriafarere

Har vi en juridisk plikt til å hente hjem de norske IS-barna?

Viktigere enn jussen er nok etikken i denne saken: Hva vi synes er riktig å gjøre, og ikke, for enkeltmennesker som har havnet i et uføre. Jussen og etikken møtes i Barnekonvensjonens viktigste bestemmelse

IKKE PLIKT: Myndighetene har ikke noen rettslig plikt til å hjelpe norske statsborgere i utlandet ut over det rent konsulære, hjelpe til med informasjon, utstede reisebevis og gi gode råd. Men noen ganger er innsatsen stor, som i Kongo-saken, der Norge brukte enorme summer. Den saken vil kunne ha betydning for liknende saker, som norsk støtte, eller mangel på sådan, til IS-barna, skriver kronikkforfatteren.  Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB Scanpix
IKKE PLIKT: Myndighetene har ikke noen rettslig plikt til å hjelpe norske statsborgere i utlandet ut over det rent konsulære, hjelpe til med informasjon, utstede reisebevis og gi gode råd. Men noen ganger er innsatsen stor, som i Kongo-saken, der Norge brukte enorme summer. Den saken vil kunne ha betydning for liknende saker, som norsk støtte, eller mangel på sådan, til IS-barna, skriver kronikkforfatteren. Foto: Bulent Kilic / AFP / NTB ScanpixVis mer
Meninger

Nå som kalifatet i Syria har smuldret bort – i alle fall for denne omgang – kommer diskusjonene for fullt om hva Norge bør gjøre med nordmenn som reiste til Syria for å støtte IS. Den siste tiden har debatten særlig dreid seg om de såkalte IS-barna. Spørsmålet her er: har Norge en plikt – rent juridisk – til å hente hjem dissebarna?

Njål Høstmælingen.
Njål Høstmælingen. Vis mer

Men aller først: At et barn er norsk, er noe mer enn at siste oppholdssted var i Norge. Mange utlendinger har lovlig opphold i Norge for å studere eller arbeide, eller kanskje de har fått opphold på grunnlag av familiegjenforening eller asyl. Det er først når utlendinger har fått norsk statsborgerskap at de er fullt ut «norske». Statsborgerskap kan man få gjennom ved fødsel, dersom en av foreldrene har norsk statsborgerskap. Det innebærer at barn som blir født i Norge – eller Syria – og hvor mor eller far er norsk statsborger, selv blir norsk statsborger.

Alle under 18 år er barn, men i takt med barnets alder og utvikling, gis barn gradvis økende selvstendighet. Med selvstendigheten følger også ansvar. Barn i Norge som bryter straffeloven, kan straffes dersom de på gjerningstida var over 15 år. Dette reflekterer også en dypere problemstilling: det finnes barn som ikke er helt uskyldsrene, som for eksempel barnesoldater.

Barnesoldater brukes, og har blitt brukt, i mange væpnede konflikter, som i Sierra Leone, Sri Lanka, Uganda og Den Demokratiske Republikken Kongo – og Syria. Det finnes ikke grenser for grusomme historier om tvang, trusler og overgrep knyttet til rekruttering og det å beholde barnesoldatene. Men tilsvarende finnes det ikke grenser for grusomme historier om de overgrepene disse barnesoldatene selv utfører: voldtekter, tortur, henrettelser, lemlestelse, massakrer.

Grunnene til å bruke barnesoldater er mange: de er lette å rekruttere og indoktrinere, de er lojale, de er billige i drift og – ikke minst – de har større operasjonsrom enn voksne soldater. Det siste viser seg for eksempel ved bruk av barn som selvmordsbombere, der det skal mer til å oppdage at barna er en sikkerhetsrisiko og også mer til før man nøytraliserer risikoen ved bruk av våpen.

Diskusjonen om å bringe hjem norske barn, omfatter dermed en sammensatt gruppe individer. Det skaper også utfordringer for debatten om man skal hente hjem norske barn fra Syria eller ikke. Én holdning kan være å bringe hjem alle norske barn, hvor det eneste kriteriet er at barnet er norsk. En annen holdning kan være å gå inn i en individuell vurdering av hvert enkelt barn.

En lang rekke faktorer vil da spille inn: hva visste barna om overgrep som ble begått, deltok de selv i overgrepene, tilrettela de for at andre skulle kunne gjøre overgrep, var de aktive i propaganda og rekruttering av nye fremmedkrigere og barnesoldater, var de så indoktrinert at de ikke var tilregnelige, ble de eller deres nære truet, og så videre.

Alle norske statsborgere har rett til å returnere til Norge, om de så ønsker. Ett argument for å bringe hjem barna nå, har derfor vært at det er bedre å gi dem helsehjelp i Norge mens de er unge og har større håp om helbredelse enn å vente til de vender hjem om noen år, ytterligere traumatisert.

Det har også vært et poeng å unngå radikalisering av disse barna, hvor sannsynligheten for radikalisering øker med den tiden barna oppholder seg i Syria, og i takt med dette øker også risikoen for terrorhandlinger på norsk jord.

Vi møtte noe av denne argumentasjonen i striden rundt de såkalte koranskolene i Somalia, dit norske barn ble sendt av foreldrene for å gjennomgå en ganske så brutal og hardhendt opplæring og sosialisering, og hvor både barna selv, nærmiljøet og norske myndigheter ønsket å hjelpe dem ut av situasjonen.

Faren for radikalisering var ett tema, men vel så mye gikk diskusjonen på at overgrepene barna ble utsatt for, ikke samsvarte med «norsk standard». Statsminister Erna Solberg gikk ut i norske medier med det klare budskapet om at denne praksisen var ulovlig.

Men det ulovlige knytter seg til Norge. Norske myndigheter har ytterst liten mulighet til å utøve makt i andre lands territorier, annet enn gjennom positive virkemidler som informasjon, tilrettelegging og økonomisk støtte. Det gjaldt i Somalia, og det gjelder like mye i Syria.

Motsatsen til dette er den muligheten, og i noen tilfeller plikten, norske myndigheter har til å straffe personer som i utlandet har begått folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser. Disse reglene vil kunne ramme barn som for eksempel har medvirket til utenomrettslige henrettelser, drap på sivilbefolkningen eller tvangsrekruttering av barnesoldater. En rettssak forutsetter for alle praktiske formål at de tiltalte oppholder seg i Norge, og kan bety at barn (og foreldre) som har begått lovbrudd i Syria tenker seg grundig om før de vender hjem.

I utgangspunktet har ikke norske myndigheter noen rettslig plikt til å hjelpe norske statsborgere i utlandet ut over det rent konsulære, det vil si hjelpe til med informasjon om lokale forhold, utstede reisebevis og gi gode råd. Men noen ganger er innsatsen stor, som i Kongo-saken. Her brukte Norge enorme summer på å bidra til en rettferdig rettssak, human soning og til slutt overføring til Norge. Kongo-saken vil kunne ha betydning for liknende saker, som norsk støtte, eller mangel på sådan, til IS-barna.

Problemstillingene ovenfor har tatt utgangspunkt i det juridiske: om norske myndigheter har rett eller plikt til å hjelpe norske IS-barn i utlandet.

Viktigere enn jussen er nok etikken i denne saken: hva vi synes er riktig å gjøre, og ikke, for enkeltmennesker som har havnet i et uføre. Jussen og etikken møtes i Barnekonvensjonens viktigste bestemmelse: Ved alle handlinger som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Kanskje denne skranken og rettesnora kan bidra til at norske myndigheter finner gode løsninger på IS-barnas skjebner?

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.