Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Har vi kanskje fått nok av zombieslakting nå?

«Left 4 Dead 2» byr på lite nytt.

||| SETH GRAHAME-SMITH starter sin Jane Austen-parodi, «Pride and Prejudice and Zombies» på følgende hvis: «It is a truth universally acknowledged that a zombie in possession of brains must be in want of more brains ...

Ironien er ikke tapt på meg, men jeg lurer på om en kan snu setninga litt på hodet og spørre om det er en anerkjent sannhet at zombiespillentusiaster alltid er i trengsel for flere zombiespill?

Det siste året har vi tross alt blitt bombardert av en myriade av disse, og nylig toppet det seg med Xbox Live-versjonen av «I MAED A GAM3 W1TH Z0MB1ES!!!1».

DETTE INDIESPILLET synes å være symptomatisk for et (diskutabelt) mettet marked: Det er rett og slett blitt såpass mange zombiespill at det nesten er parodisk. Men Doug Lombardi og resten av gjengen i Valve er tydeligvis ikke enige.

«Left 4 Dead 2» sliter også med et annet moment. Da spillet ble annonsert på årets E3-messe, kunne tilropene  «Hva? Allerede?» og «For tidlig!» høres på pressekonferansen.

Årsaken lå i at det første spillet hadde blitt lansert knappe seks måneder i forveien, og flere tok dette som indikat på at Valve ikke ville støtte det stadig populære «Left 4 Dead» med mer nedlastbart innhold.

SÅ ER «LEFT 4 DEAD 2» noe mer enn en rushet og glorifisert utvidelsespakke? Vel, både ja og nei. PR-avdelingen har tydeligvis slitt med promoteringen, for når vaskeseddelen lyder «more campaigns, more weapons and more zombies» er det litt til å trekke på skuldrene av. Har ikke jeg spilt dette spillet allerede?

Som sin forgjenger fokuserer spillet på fire overlevende av en zombieapokalypse som må kjempe seg gjennom horder av levende døde for unnslippe det visse hjernemåltid. Høres kjent ut? Neida, dette er ikke «Zombieland» (selv om historiene er skammelig like).

Denne gangen får våre fire nye helter baske seg på hele fem timeslange oppdrag - presentert som kortfilmplott med tilhørende grindhouseplakater. Nok en gang gjør introvideoen en god jobb med å sette an stemninga.

ET FORSKREMT LAG av mennesker - en Forrest Whitaker-aktig fotballtrener, en rappkjefta gambler, ei småheit nyhetsjournalist og en ungdomslig hillbilly - må alle jobbe sammen for å klare seg, og dekke hverandres rygg mot infiserte utysker.

Vi befinner oss derimot denne gangen i sørstatene, nærmere bestemt på en roadtrip fra Savannah, Georgia til New Orleans, Louisiana, og det går litt hardere for seg i dette «cajun» alligatorland.

Jeg er kanskje noe miljøskada, men både lokasjon og karakterer bringer til minne den uhyre populære tv-serien «True Blood» - både nyhetsreporteren og rednecken synes å være bygd på samme lest som Tara og Jason Stackhouse. Og alle vet jo at vampyrer egentlig bare er en mer stueren versjon av de levende døde.

DE INTUITIVE KONTROLLENE fra spillets ett år gamle forgjenger videreføres, og det nye innholdet legger minimale nye føringer for tilnærmingen til selve spillingen. Gameplayet er da en blåkopi av originalen: Samarbeid, eller dø.

Riktignok prøver spillet seg på noen nyvinninger. De overlevende har denne gang tilgang på en defibrillator som lar dem vekke sine falne venner til live igjen. De kan også bruke adrenalinsprøyter for å øke tempoet sitt.

Kontrollskjemaet inkluderer nå en «quick-turn» knapp, akkurat som i «Lost Planet», hvilket gjør bakholdsangrep mer lettere å hanskes med. Ikke minst er et hintsystem implementert, som etterfølges av en irriterende Xbox 360-pling for hver bidige tekstboble.

RENT STRATEGISK har disse nye tingene lite å si. Men de kommer godt med likevel. Horden av løpende zombier synes denne gangen å ha fått en god del mer slagkraft, og når ei lita gruppe «vanlige» smittede omsvermer deg begynner det fort å brenne på dass.

De nye «spesial»-smittede bringer fargerik variasjon til de overlevendes kamp. «Charger» løper de overlevende i senk, «Spitter» spytter syre på bakken, og «Jockey» kaster seg over en uheldig sjel og rir vedkommende ut i fare.

Sånn for moro skyld florerer det også av såkalte «Tanks» - muterte bolebeist, og heksene er denne gang mobile. Alle disse zombiene, inkludert de fra forgjengeren (med unntak av heksa) kan en selv spille i en katt-og-mus-lek over nett mot andre zombiespillentusiaster.

I TILLEGG TIL DE nye «spesial»-smittede, finner en også gjengledere blant de «vanlige», som klovner i fornøyelsesparken, zombier i røykdrakter på hotellet, og «Swamp Thing»-aktige sumpmenn i, vel, sumpen.

Nye våpenoppgraderinger, som eksplosiv- og flammeammunisjon, samt lasersikter, implementeres til stor bravur for å kjempe mot disse. I tillegg kan de overlevende kaste en beholder med zombiespy som får zombiene til å slåss seg imellom. Sleng på en molotov-cocktail i samme farta, og du får en fyrig kombo.

Mange andre nye fete våpen introduseres - som blant annet AK47 og en lydløs Uzi - ikke minst håndholdte objekter som el-gitar og stekepanne («whumph!»).

1

Der macheten kan kutte ned en jungel av infiserte, kan katanasverdet lage zombiesushi på en-to-tle. For ikke å glemme all grusom action den obligatoriske motorsaga kan bringe.

DEN VISUELLE SIDEN klarer jeg imidlertid ærlig talt ikke se mye forandring på. Dagslysnivåene avslører også mye av spillgrafikkens begrensninger. Til gjengjeld suser bildeoppdateringene av gårde i en forrykende fart, og alt oppleves for det meste smidig.

Animasjonene kan være litt kreti og pleti, men «Left 4 Dead 2» er definitivt mer blodig. Kroppsdeler flyr veggimellom, og (kanskje mer forstyrrende) oppstår grufullt etterlikna forkulla lik når du introduserer zombiene for en bensintank og to kuler fra magnumpistolen din.

Stemmeskuespillet er usedvanlig godt utført, og det er generelt mer dialog her enn i forgjengeren. Det du hører avhengere av hvilken person du spiller, og variasjonen er større enn en tror. På denne måten utbroderes historien på lite konfronterende vis.

De forskjellige oppdragene henger da også mer sammen historiemessig, da én kampanje starter der den andre slutter, og hele pakka blir med ett noe mer helhetlig.

Nivådesignet, selv om det føles noe større en forgjengeren, er noe ujevnt. Banene er åpnere og mindre lineære, men til gjengjeld noe kjedelig. Det er kanskje også på sin plass å påpeke manglende smakfullhet i å plassere en apokalypse i New Orleans, med lik flytende i sumpene - sånn apropos Katrina-orkanen?

ENKELTE GULLKORN STIKKER seg likevel ut, som det å manøvrere seg gjennom flamme- og røykhav i et påtent hotell, å snoke rundt i en skummel fornøyelsespark, forveksle mannekengdukker med zombiesilhuetter i svære kjøpesentre, gå seg vill i plantasjer midt under en regnfylt orkan, eller å bruke pyroutstyret på en utendørs rockekonsert for å signalisere om hjelp.

Spillet er til tross svært kortlevd som en soloopplevelse, selv om det er meget flink til å gi poeng for å nå fantasifulle prestasjonsmål, og på den måten inspirerer til gjenspill.

På nett derimot er en veldig avhengig av å ha gode medspillere med seg. Opp til nå i min spillekarriere har jeg alltid vært veldig tålmodig med spillere som utånder usportslig oppførsel, men i «Left 4 Dead 2» tar jeg meg tritt og ofte i å takke ja til å sparke ut egoistiske spillere som lar meg ligge igjen for å dø.

I «scavenger»-modusen, som er den eneste virkelige nye modusen, skal de overlevende fylle et nødaggregat full av bensin med kanner de kan finne rundt omkring i nærheten av et motell.

Dette tvinger dem til å utsette seg for mer fare enn de ellers ville, og dermed blir det straks mer moro å spille som zombiene, nettopp fordi en da lettere kan terrorisere sine ofre. På den annen side er det ikke like mye moro når posisjonene byttes.

DEN ANDRE NYE modusen som frontes, realismemodusen, funker nesten som en påklistret gimmick, og provoserer med «du har ikke spilt den virkelige zombieapokalypsen før du har spilt meg». Her fjernes mye av brukergrensesnittet for å gjøre spillet mindre, vel, spillaktig.

Når spillet er såpass vanskelig i utgangspunktet, blir dette bare for de helt selvmasochistiske. Til tider er «Left 4 Dead 2» nemlig så utrolig mye mer utfordrende enn sin ettårige bror at det føles litt urettferdig.

Valve har også benyttet seg av noen knep for å tvinge folk til å samarbeide mer, hvilket tilsier at en oftere havner i uløkka og trenger andres hjelp for å komme seg opp. Selv når en spiller som zombie må en samarbeide med sine hjernedøde frender for i det hele tatt få noe resultat å vise til.

JEG NOTERER MEG da negativt at gameplayet slik blir mer innsnevret. For selv om «Left 4 Dead 2» først og fremst er en kooperativ opplevelse, er det fortsatt snakk om å gi spilleren noe grad av selvstendighet. Men, som et resultat av disse knepene, blir min selvstendighet i overkant begrenset.

Det er vanskelig å sette fingeren på, men jeg føler meg fastlåst i en setting jeg helst ikke skulle ønsket. Men slik er det kanskje å være i zombieapokalypsen - det å måtte være avhengig av andre?

Det første spillet fikk trekk for lite innhold, men ros for høykonseptuelt og strømlinjeformet underholdning. Når «Left 4 Dead 2» står for tur kan mye av samme kritikken gis. For selv om det er mer av alt, er det fortsatt skammelig lite som serveres.

Siden Valves oppfølgerstrategi her likner vel mye EA Sports sine sesongoppdateringer, er det vanskelig å bestemme seg for om bedømmelsen skal gjøres på bakgrunn av spillet i seg selv eller på bakgrunn av spillet som en del av en serie.

DETTE ER FORTSATT et veldig bra spill, definitivt den beste førstepersonsskyter-samarbeids-zombieapokalypse-simulatoren der ute. Men som en fullverdig oppfølger er dette langt mindre imponerende i 2009 enn i 2008.

Da får jeg meg ikke til å gi spillet noe høyere terningkast enn 4 - én prikk til hver av de overlevende - og da har jeg prøvd å legge skjul på eventuelle forventninger og fordommer jeg skulle på forhånd ha hatt til denne utgivelsen.

image: Har vi kanskje fått nok av zombieslakting nå?

Min zombiespillappetitt kan altså synes å være mettet. Men bevares, er dette første gang du stifter bekjentskap med «Left 4 Dead»-universet: kjøp, kjøp.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media