SKUMLE TEMAER: Både med romanen «Middagen» og «Sommerhus med svømmebasseng», som begge er oversatt til norsk, beveger Herman Koch seg inn i menneskesinnets mørke avkroker og undersøker hva som finnes der. 
Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
SKUMLE TEMAER: Både med romanen «Middagen» og «Sommerhus med svømmebasseng», som begge er oversatt til norsk, beveger Herman Koch seg inn i menneskesinnets mørke avkroker og undersøker hva som finnes der. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

Har vi rett til å ta livet av mennesker som bare er onde?

Uhyggelig menneskesyn i psykologisk thrillerroman fra nederlandske Herman Koch.

ANMELDELSE: Det er betente eksistensielle spørsmål den nederlandske forfatteren Herman Koch stiller i denne nifse og intrengende, psykologiske romanen. 

 Fortellerstemmen er Marc Scholler. Han er familiefar, og tilsynelatende hyggelig fastlege som har spesialisert seg på feterte kunstnere. En av hans pasienter, den ekstremt selvopptatte skuespilleren Ralph Meier, dør av kreft. Scholler anklages for å ha glemt å levere en kreftprøve som kunne reddet hans liv. Vi forstår ganske raskt at Schollers glipp ikke er en forglemmelse. I tilbakeblikk får vi vite hvorfor.    

Farlig begjær
Liksom i Herman Kochs romansuksess «Middagen» (2011), begynner også denne boka med småpludrende borgerlig hygge som utvikler seg til et uhyggelig psykologisk drama.

Selve handlingen utspiller seg i sommerhuset til Meier, året før hans død. Fastlegen drar med familien dit, fordi han i hemmelighet sikler etter Meiers kone. Mens hans egen kone frykter det begjærlige blikket til den grådige skuespilleren. Meier blir som et rovdyr bare han ser en kvinnekropp; «som noe spiselig som fikk tennene til å løpe i vann».    

Har vi rett til å ta livet av mennesker som bare er onde?

«Sommerhus med svømmebasseng» er ikke like nervepirrende som «Middagen». Det blir litt mye smalltalk innimellom, men etterhvert som vi nærmer oss en uhyggelig hendelse, strammer Koch grepet. Innsikten i den tilsynelatende hyggelige fastlegens indre liv, er ikke lystig lesning.

Uhyggelig menneskesyn
Legens forakt for pasientene er skremmende, og vi får håpe ikke det er gjengs for legers syn på oss der vi legger halvnakne på undersøkelsesbenken.

Som når Scholler undersøker den enorme tidligere kulturministeren som elsker mat, og som står i fare for å spise seg i hjel. Den hyggelige fastlegen gir henne matoppskrifter på de feteste retter — det er jo det hun vil ha, tenker han. Mens han i sitt stille sinn studerer hennes kroppslige skavanker og undrer seg på om den lille ektemannen hennes ligger øverst når de elsker.  

Beksvart menneskesyn
Menneskebildet som avdekkes i denne boka er beksvart naturalisme, der den eneste drivkraften i mennesket er begjæret. Her berøres både et betent Lolita-motiv, samt — og det er morsomt - legens rolle. Den sindige legen som er der i bakgrunnen, i skyggen av selvopptatte halvgode kunstnerne, og som kun får hovedrollen om livet står på spill. Koch har bakgrunn fra teateret, og jeg vil tro han her har både Ibsenske og Chekhovske leger i tankene.    

Etterhvert nærmer vi oss kjernespørsmålet: Har vi rett til å kvitte oss med mennesker som bare er onde?

Det er et såkalt etisk dilemma, og Koch er ikke opplagt. Mot slutten har han en vri som gjør denne boka enda mer uhyggelig.