Har vi Saddam nå?

To biografier utfordrer mennesket Saddam Hussein. Den ene blir selv fanget av myten, den andre fanger USA.

BOK: Ble Saddam Hussein en despot fordi han hadde en ulykkelig, fattig barndom preget av en nazidyrkende onkel? Eller ble Hussein en despot på tross av en harmonisk middelklasseoppvekst? Et irakisk ordtak lyder: «To irakere, tre sekter.» Det samme gjelder Saddam-myten: To biografier, tre sannheter.

En besettelse

Den britiske journalisten Con Coughlin konsentrerer seg om mennesket Saddam Husseins vei til tyranniet i «Saddam. A Secret Life», mens de britiske journalist-kollegene Andrew Cockburn og Patrick Cockburn utforsker spenningsforholdet mellom Irak og omverdenen i «Saddam Hussein. An American Obsession». I over 80 år har Irak vært en besettelse for Vesten. I begynnelsen var det Storbritannia og Frankrike som ikke kunne holde fingrene av oljefatet. Seinere kom også USA de europeiske bilmerkene til unnsetning.

Det er noen opplysninger biografene enes om. Saddam Hussein ble født i en liten landsby utenfor Tikrit i Nord-Irak 28. april 1937. Andre biografer har landet på andre årstall og datoer, men Coughlin, Cockburn og Cockburn synes å enes om akkurat det. Faren forsvant - ble drept, begikk selvmord, døde naturlig, stakk av med en annen kvinne - like før eller like etter Saddam Hussein ble født. Der stopper enigheten. Saddam Hussein fant veien inn i Baath-partiet gjennom sin onkel, som enten var rendyrket nazist eller en overivrig nasjonalist. Han steg i gradene ved hjelp av skruppelløs sjarm.

Vestlige Saddam

Coughlin grafser i de kuriøse detaljene, og vi får vite at Saddam Hussein på 1970-tallet dyrket alt som var vestlig og luksuriøst. Dyre italienske dresser, tyske Mercedes-limousiner, Mateus rosévin fra Portugal, Johnnie Walker-whisky, kubanske sigarer og amerikansk grillmat. «Spare ribs» dynket i masse barbecue-saus var visstnok favoritten. Han dyrket macho-fritidsaktiviteter som jakt og hesteveddeløp. Coughlins bok er illustrert med fotografier, og på et bilde av unge Saddam likner han på en mørk utgave av Hemingway.

«Saddam. The Secret Life» inneholder de verste trekkene biografier kan by på. Den er spekulativ inntil det parodiske og baserer seg på anonyme kilder. Ekstreme karaktertrekk blir begrunnet med vond barndom.

Dette er Saddam-myten slik bare diktatorens klisjélover kan skape den - for å likne mest mulig på foreleggene, Hitler og Stalin. Con Coughlin bruker forordet til å koble Irak-regimet til 11. september og avslutter med å godtgjøre at Saddam Hussein er mer enn villig til å angripe USA med kjemiske våpen. «Saddam. The Secret Life» er utvilsomt den mest underholdende biografien av de to, men den egner seg ikke på krigsgeneralenes nattbord.

Maktkåte Saddam

«Saddam Hussein. An American Obsession» tar for seg utviklingstrekk i det moderne irakiske samfunnet, men spesielt åra mellom første og annen Irak-krig. Hussein framstår som hovedpersonen i et langt historisk drama der birollene prøver ut sine vikarierende motiver. «Saddam Hussein. An American Obsession» er fri for følelsesladet personkarakteristikk. Den lar eksemplene snakke sitt eget groteske språk, og Hussein framstår langt mer effektivt som den farlige tyrannen han er: Uten overordnet ideologi, men med en fanatisk vilje til makt.

I motsetning til «Saddam. A Secret Life» er Cockburn-journalistene kritiske til USAs rolle i Irak og Midtøsten. Ikke minst når det gjelder de FN-ledede sanksjonene på 1990-tallet.

Profetisk advarsel

Kanskje har en og annen amerikansk eller britisk militær rådgiver hygget seg med Con Coughlins «Saddam. A Secret Life» underveis i krigsforberedelsene. De kunne lært mer av Andrew Cockburn og Patrick Cockburns «Saddam Hussein. An American Obsession». Forfatterne advarer USA mot å gå til krig uten FN-mandat for å innsette et nytt regime i Irak og skriver i forordet: «Amerika kan finne ut at de har overvurdert kortene sine, akkurat som Saddam da han invaderte Kuwait for 12 år siden.»