GUTTA KRUTT: Haraball har ofret en del av sin hardcore til fordel for mer psykedeliske låtkonstruksjoner, skriver vår anmelder. Foto: Jon Eirik Kopperud.
GUTTA KRUTT: Haraball har ofret en del av sin hardcore til fordel for mer psykedeliske låtkonstruksjoner, skriver vår anmelder. Foto: Jon Eirik Kopperud.Vis mer

Anmeldelse: Haraball – «HYPNO»

Haraball med paranoid, dronete og sjøsyk punkrock

Ny plate fra Kongsbergs sinteste sønner.

«HYPNO»

Haraball

4 1 6

Punkrock, Hardcore

2018
Plateselskap:

Fysisk Format

«Enda mer outrert enn tidligere.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Mye er likt og noe er annerledes når Kongsbergs sinteste sønner slipper ny plate. Nummer tre i rekken for å være presis.

Det som er likt er at bandets gitarist og primus motor, Trond Mjøen, har produsert herligheten. Det andre er at de selvsagt fremdeles gir faen i det meste av konvensjoner og sjangerregler.

Noe av det som er annerledes er at Trond har fått seg synth, de er ikke så glade i hardcore lenger og låtmaterialet er generelt sett mer eksperimentelt og utpenslet enn på forgjengerne «Sleep Tall» og «Half Flux». To utgivelser med klare nikk til Black Flag og nihilistiske Poison Idea.

Men tro nå ikke et sekund at det har gjort kvintetten renere bak øra. Punken deres er om mulig enda mer outrert enn tidligere: Paranoid, dronete og sjøsyk. «Hog Peni» er proppet med psykedeliske, disharmoniske melodilinjer og et like rastløst komp.

Første smakebit fra plata, «Coyote», starter som en mer eller mindre rett-i-trynet-punklåt før space-kompaniet kommer inn og tar over showet med knatrende synther i andre halvdel.

Haraball er best når de lar riffene få henge og skape uhygge i dystopiske «Bacterion» og avsluttende «Potatoes». Sisnevnte med den forbilledlige tekstlinjen: «In a pile, stack ‘em high». Humoren gir de fandivoldske låtene en nesten bisarr undertone, noe som kler bandet utmerket.

Noen vil nok ta seg i å savne de mer umiddelbare låtene til Haraball – de som dunker deg hardt i panna og gjør at du får lyst til å stage-dive fra salongbordet hjemme i stua. For andre vil dreiningen mot det mer dunkle være en velkommen forandring.

Ja, takk, begge deler, sier jeg. «HYPNO» er for det meste et hardtslående album, men i sine mest innoverskuende øyeblikk, sliter låtene med å røske tak. Da blir man stående å stange hodet i veggen i stedet for å la euforien de beste låtene deres påkaller blåse deg av banen.